Kronikk

Kroppspopulismen

Mammakropp, overvekt og 50-årsmage seiler i sosial medvind.

Kroppsaktivist Marte

Om enda flere følger Martes aktivisme, kan det etablere en ny standard for aksepten av overvekt, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra NRKs reportasje om kroppsaktivisten.

Foto: Marie Hald

Har vi en pågående kroppskamp mellom tykke og tynne i samfunnet? Er det galt å vise frem kroppen sin i sosiale kanaler?

De tykke og de tynne har alt av ingredienser for å være interessante for mediene.

NRK hadde for noen uker siden en sak om en ny butikk i Oslo. Butikken selger bare klær i små størrelser. Ungjenter står i kø for å sikre seg plaggene.

Er det moralsk galt å la seg selv skinne på sosiale medier?

Kundene kan ikke sjonglere mellom størrelser. Du må altså ha en petit jentekropp for å være i målgruppen.

NRK hentet inn en opponent som talskvinne for overvektige. Hun kritiserte konseptet, fortrinnsvis for at butikken skaper kroppspress blant unge jenter.

I mai publiserte NRK en reportasje om Marte, som definerer seg som kroppsaktivist. Hun viser frem sin egen kropp, og forteller at hun er stolt av overvekten.

Jeg deler gleden til Marte. Om enda flere følger Martes aktivisme, kan det etablere en ny standard for aksepten av overvekt.

Når overvekt blir mer akseptert, har samtidig strategien til de statlige kostholdsekspertene feilet.

Aktivismen handler om at det er greit å være overvektig.

Den mest innflytelsesrike personen i Norge er en overvektig kvinne, som uten å gjøre det til aktivisme, bærer kroppen med synlig stolthet.

Spør du Staten er overvekt ugreit, fordi følgeplagene krever helseressurser og enorme NAV-utbetalinger.

Men tynne mennesker gjør også innhogg i helseressurser og tar jafs av skattepengene, uten at det får frem de store overskriftene. Lykkelig er de tynne, ulykkelig er de overvektige, liksom.

Er en tynn kropp målestokken for det perfekte?

Mine vitale mål er 187/72. Jeg er slank, men ikke perfekt eller et ideal. Det er alltid andre som ser bedre ut, og idealene bærer flere kilo enn meg.

Og jeg er det legene kaller innfeit: det dårlige kolesterolet (fett) herjer med blodårene, med fare for både hjerneslag og hjerteinfarkt.

Kanskje er fotballspilleren Ronaldo et ideal. Likevel pådrar han seg gult kort om han drar opp trøya og flekser den usedvanlig veltrente overkroppen etter en scoring.

Mammakropp, overvekt og 50-års mage seiler derimot i sosial medvind. Jentene som stod i kø utenfor butikken i Oslo, ble en del av en kritisk reportasje om kroppspress.

Hvem er det som kritiserer de overvektige i den offentlige debatten?

For å balansere debatten kan jeg jo trekke inn at det finnes flere klesbutikker for overvektige.

Disse XL-butikkene får mye positiv oppmerksomhet, mens small-konseptet i Oslo fremstilles som både unødvendig og støtende.

Kroppsaktivismen er på fremmarsj.

Kanskje må slanke som viser frem kroppen i sosiale kanaler forberede seg på å bli spist av sultne nettroll.

Er de slanke selvsentrerte posører og de overvektige samfunnsnyttige aktivister?

Er det moralsk galt å la seg selv skinne på sosiale medier foran et dedikert publikum som belønner med likes?

Hvis det er moralsk betenkelig, må det være galt for både den overvektige og den tynne.

Jeg antar at overvektige kroppsaktivister ikke presenterer bilder som oppfattes som sjikanøse. Overvekten presenteres som noe innbydende og annerledes, som en estetisk motsetning.

Jeg er det legene kaller innfeit.

Kroppsaktivisten Marte legger ut flotte bilder, og uten de estetiske egenskapene ville hun kanskje latt være å bruke en offentlig scene.

Aktivisme er kanskje en ullen beskrivelse. Jeg betrakter det som en form for kroppspopulisme, fordi det utfordrer et kanskje fastgrodd syn.

Men, hvem er det som kritiserer de overvektige i den offentlige debatten? Jeg finner egentlig ingen, annet enn eksperter som beskriver potensielle ulemper med overvekt, og som oftest, fordeler med å være slank.

Motsetningene blir som regel medisinsk begrunnet.

Det finnes dessuten diskriminering, for eksempel når et flyselskap ville at overvektige passasjerer skulle betale mer enn slanke passasjerer.

Den verste diskrimineringen av overvektige foregår kanskje i stillhet, gjennom å bli valgt bort i stedet for å inviteres inn når roller og stillinger skal fordeles. Det er i så fall uelegant og urettferdig, og kroppen alene bør ikke være målestokken på hvem du er som menneske.

Er de slanke selvsentrerte posører og de overvektige samfunnsnyttige aktivister?

I reportasjen om klesbutikken lå det en iboende pekefinger for å motvirke kroppspress. Jeg tolket kritikken som en beskyldning om at tynne jenter pådrar seg psykiske lidelser.

Slike lidelser er mer regelen enn unntaket når jeg følger legendariske Dr. Nou fra Houston i TV-serien «My 600-lb life». Pasientene til fedmedoktoren er ikke bare overvektige. Hver eneste pasient, uten unntak, har dype sår i sinnet som er med å forklare overvekten.

Konklusjonen hos Dr. Nou er at overspisingen sitter like mye mellom ørene som i magen.

De som har fulgt «Helene sjekker inn» på NRK, har fått med seg at tynne med spiseforstyrrelser også møter den psykiske veggen. Fremfor å posere eller drive med aktivisme, som egentlig er to sider av samme sak, bør vi i fellesskap heller juble frem kroppspositivisme.

Og fremfor å bare vise frem kroppens estetikk, kunne både tynne og overvektige kanskje i større grad vise hva kroppen brukes til i det daglige.

Jeg følger enkelte protesebrukere på Instagram. De er mer opptatt av å vise hvordan de er funksjonelle mennesker i samfunnet, fremfor å posere handikapet som protest og aktivisme.

Aktivisme er, uansett hvor velmenende den er, noe som forsterker motsetninger.

Det er naivt å tro at en tynn kropp er synonymt med lyst og lykke.


Derfor tror jeg ikke at kroppsaktivisme løser opp eventuelle spenninger mellom tynne og overvektige. Da jeg vokste opp på 70-tallet, fantes det få overvektige.

For mine barn er overvekt mer normalisert, og det vil sannsynligvis være enda mer normalisert når barnebarna vokser opp.

Dermed blir kroppsaktivisme som å sparke inn åpne dører, mens kroppspositivisme er å bygge en ny standard uavhengig av kroppslig størrelse.

Kroppspress har dessuten eksistert siden Sokrates prøvde å mane til måtehold hos athenerne, og presset var kanskje på sitt mest ekstreme i perioden i perioden 1500–1800- tallet.

Det er naivt å tro at en tynn kropp er synonymt med lyst og lykke, mens overvektige har plukket loddet for smerte og lidelse.

Og har du noen gang reflektert over at den mest innflytelsesrike personen i Norge er en overvektig kvinne, som uten å gjøre det til aktivisme, bærer kroppen med synlig stolthet?

Når ytterkanter sammenlignes, får polariseringen næring. Mangelen på nyanser gir høyt støynivå, men bidrar ikke nødvendigvis til fremskritt.

Les intervjuet med kroppsaktivisten Marte: