Hopp til innhold
Kronikk

Kropper uten kontroll

Det virker helt urimelig at de som spiser og spiser, med valker og strekkmerker og det hele, ikke skal straffes for det.

Hilde Østby i sjøgrønn jakke med et lite smil og en bygate i bakgrunnen.

Jeg fortjener å finnes i denne verden, selv om jeg ikke er pen nok og tynn nok, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Privat

Da faren min døde for kort tid siden, var han ved god helse, og normalvektig. Jeg tenkte dette mens jeg gjorde yoga i morges. Han var det. Han fortalte meg at han hadde godt hjerte, at han aldri hadde vært så sunn.

Og likevel døde han, like etter at han fortalte meg dette, rett før 76-årsdagen sin.

Kroppenes skjørhet er skumlere for meg nå enn noensinne.

Hele livet trente han; syklet over alt, spiste relativt sunt, gikk turer i skogen. Hvis han la på seg for mye, gikk han fanatisk inn for lavkarbo, og så var han normalvektig igjen. Og vi tenker jo det, at hvis vi gjør alle disse tingene for helsa vår, så er vi garantert et langt og lykkelig liv.

Det er en slags premie, kanskje, for at vi har gjort alt det vi ble fortalt at var lurt.

Det virker ikke rettferdig, at hun som har røyket tett helt til hun ble hundre år ikke skulle bli straffet for det på noen måte. Det virker helt urimelig at han der som bare spiser og spiser, valker og strekkmerker og det hele, ikke skal straffes for det! Kan han få seg kjæreste? Skal han ikke erfare hjerteinfarkt og tidlig død – det er jo det vi har hørt!

Kravet om rettferdighet, kanskje det er det som gjør at vi ønsker å skamme andres kropper, fortelle dem at de har «feil» kropp.

Jeg kan hate kroppen min med en så sterk intensitet at det gjør vondt.

Du som gjør noe feil, du må straffes – da føles det også så trygt for oss selv: I denne rettferdige verdenen vil jeg premieres om jeg gjør noe rett, der andre som gjør feil straffes. Det motsatte er så skummelt: At døden rammer selv om du gjør alt rett. At hele dette kaoset vi kaller livet ikke er rettferdig.

Jeg sitter med all mulig statistikk og forskning foran meg: Om du har venner, om du er tett forbundet med ditt fellesskap, da er du sunn, leser jeg, ensomhet er farligere enn noe annet. Faren min hadde mange venner som var glad i ham, fire døtre som elsket ham.

Om du spiser passe sunt og er i nær kontakt med naturen, da gjør du som i «de blå sonene», leser jeg, i de blå geografiske sonene på jorda blir overraskende mange mennesker ekstra gamle. Faren min levde i sin egen blå sone, han burde blitt 100 år.

Kroppenes skjørhet er skumlere for meg nå enn noensinne. Faren min var ved god helse, han skulle ikke ha dødd.

Jeg pustet så godt jeg kunne på matta mi i morges, forsøkte å holde de hatefulle tankene unna. Jeg kan hate kroppen min med en så sterk intensitet at det gjør vondt. Den siste tidens debatt har vekket opp igjen hatet. Jeg har skrevet en bok om dette, jeg vet, jeg vet, jeg vet at selvforakten ikke tjener noe annet formål enn å forkrøple tankene mine.

Jeg tenker: Lykken er BMI 23, 22, 21, 20.

Jeg tenker: Jeg fortjener å finnes i denne verden, selv om jeg ikke er pen nok og tynn nok. Jeg tenker: Hvorfor kan jeg ikke bare la være å spise så mye! Hva er galt med meg?

Jeg tenker: Hvorfor skal jeg ta så lite plass som mulig i verden? Hvorfor skal jeg være pen eller tynn, for andres blikk? Jeg vet jo at lykken ikke er å ha BMI 23!

Jeg tenker: Jeg kan få lov til å eksistere her på denne matta, 2X1 meter. Denne plassen må jeg få lov til å ta.

Jeg tenker: Kroppen min er en ting som jeg må kontrollere. Jeg tenker: Kroppen min er meg. Hvorfor skal jeg være kontrollert? Jeg må slutte å hate magen min, for den er jo meg!

Jeg tenker: Egenkjærligheten vil stråle ut av meg som selvtillit, og smitte over i alle relasjoner rundt meg. Kjærligheten jeg gir meg selv kan jeg gi til andre.

Jeg tenker: Lykken er BMI 23, 22, 21, 20. Jeg tenker: De eneste som egentlig er direkte berørt av kroppen min, er barnet mitt og mannen min, og alle som klemmer meg og holder meg, og alle andre kan bare holde kjeft.

Jeg sto i «hund som ser nedover» og konsentrerte meg om å presse alle fingrene ned i matta, uten å glippe opp ved pekefingeren. Det er vanskeligere enn man skulle tro. Jeg tenkte at disse hendene som ser ut som om de skyver matta bort; jeg vil at det skal være åpne hender som tar imot.

Hele dette kaoset vi kaller livet er ikke rettferdig.

Jeg jobbet med å sentrere meg i dag, på matta mi. Jeg ville finne kjernen, ikke bare kjernemuskulaturen. Når jeg gjør yoga er det uten speil, uten musikk, her i dette rommet er jeg ikke et objekt, jeg gjør, jeg er bevegelse og pust, pust inn, pust ut.

Når jeg står sånn, tenker jeg: Hva gjør jeg i livet mitt, som ikke er reaksjon på andre mennesker; som ikke er hopp og sprell og sinne i debatter og latter til andres vitser, hva gir jeg ut av egen energi?

Jeg tenker: Jeg vil gi energi til andre. Jeg vil gi kjærlighet. Jeg tenker: Hahaha, ateisten som tenker på Bibelen, «tro, håp og kjærlighet, men størst av alt er kjærligheten», og jeg tenker at ja, størst av alt er kjærligheten.

Det siste jeg sa til faren min var «jeg er glad i deg», det siste jeg sa til min venn Vera før hun døde altfor tidlig – før hun ble 43 – var «jeg er glad i deg», og hvem er vi, hva er det å være menneske: Det er bare kjærligheten som gir mening i denne verden.

Når noen skal dø, er kroppen deres uforklarlig og helt urettferdig slutt, og for de fleste er det kjærlighet helt til det siste pustet. Det vakreste ved et menneske er ikke BMI-en deres, men kjærligheten i øynene deres.

Det tenkte jeg på i dag. Pust inn, pust ut.