NRK Meny
Kronikk

Religiøse små snørrunger

Religiøse barn er slemmere enn andre barn, konkluderer en ny studie. Jeg mener det heller viser at religiøse barn har et større skille mellom «oss» og «dem».

Bønn

'Harvard-professor Robert Putnam oppfordrer oss alle til å jobbe for en fremtid der uttrykket «våre barn» ikke bare viser til egne biologiske barn, men til alle barn i nabolaget eller samfunnet – selv om de ser annerledes ut eller tror på andre guder. Får vi til det, kan religiøsitet styrke bånd heller enn å skape skiller,' skriver kronikkforfatteren. ILLUSTRASJONSFOTO.

Foto: © Leah-Anne Thompson / Scanstock Photo

Er religiøse barn slemmere enn andre barn? «Ja» svarer en internasjonal studie ledet av Jean Decety fra University of Chicago. Studien inkluderer 1170 barn fra seks forskjellige land, og har gått sin seiersgang gjennom internasjonale nettmedier.

Dele klistremerker

Hva var det egentlig Decety studie fant? I en delstudie fikk barna velge klistremerker. Da forskerne forklarte at det ikke var nok til alle og barna ble spurt om de ville dele med andre barn, ga ikke-religiøse barn bort flere klistremerker enn de religiøse.

Da barna ble spurt om de ville dele med andre barn, ga ikke-religiøse barn bort flere klistremerker enn de religiøse.

Lars Laird Iversen

En annen delstudie viste at muslimske og kristne barn ønsket strengere straffer mot en som knuffet og dyttet enn ikke-religiøse barn. Det viste seg også at religiøse foreldre mente at sine egne barn var mer empatiske og rettferdige enn andre.

Religion og moral knyttet til hverandre

Tradisjonelt er religion og moral knyttet sammen, på godt og vondt. Tidligere forskning, som studien American Grace av Putnam og Campbell, viste at religiøse amerikanere er bedre naboer og medborgere enn ikke-religiøse. Så Decetys studie fanget min interesse, for jeg tror den har litt rett – men ikke helt.

Studien gir et bilde av religiøse barn som gjerrige og strenge drittunger.

Lars Laird Iversen

Jeg vokste selv opp i kristne miljø. Konservative, men ikke ekstreme. Det var miljø som kan karakteriseres som relativt strenge, og preget av holdninger og moralske ståsteder jeg i dag er grunnleggende uenig i. Allikevel opplevde jeg de kristne miljøene som varme og medmenneskelige og de var med på å gi meg en god og trygg barndom. Jeg husker hvordan jeg så på «storsamfunnet» som et hardt og kaldt sted, der den sterkestes rett dominerte. I mine øyne var de ikke-kristne ute etter sånne som meg. Det er godt mulig jeg hadde passet ganske godt inn i bildet Decetys studie gir av religiøse barn: gjerrig og streng drittunge. Men jeg var ikke slem. Jeg var engstelig og defensiv der ute i den store verden.

«Oss» og «dem»

Jeg tror Decetys studie ikke viser at religiøse barn er slemme, men at de i større grad enn andre har et større skille mellom «oss» og «dem». Oss-mot-dem-tolkningen forklarer hvorfor religiøse barn slår hardere ned på knuffing og dytting. Decety tolker dette som intoleranse og straffelyst. Men de religiøse barna er som Fantomet: De er harde mot de harde. Det er ikke sikkert dette er en moralsk svakhet.

Religiøse barn er som Fantomet: De er harde mot de harde.

Lars Laird Iversen

Oss-mot-dem forklarer også hvordan foreldrene kan ha tatt så feil av barna sine. Jeg var med mine foreldre i kirken, men de var ikke med meg på skolen. Foreldre ser stort sett barna i «vi-modus». De ser sjelden barna på skolen og i den verdslige, skumle store verden.

Gruppetilhørighet

Psykologen Jonathan Haight mener religion styrker gruppetilhørighet. Denne tolkningen innebærer at mange av barna fra religiøse hjem følte at medelever på skolen representerte et «de». Jeg følte det i hvert fall slik i min religiøse oppvekst. «Storsamfunnet» var et sted der jeg måtte kjempe med ryggen mot veggen. Menigheten var et sted der folk var snille med meg, og jeg var snill mot dem. Min gjetning er at hvis Decety hadde målt de samme barna i en sammenheng der de religiøse følte seg på hjemmebane, ville resultatene vært annerledes.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook.

Ville Norge vært lik?

Så er studien til Decety god nok til å tas på alvor? Ville Decetys funn være de samme i Norge? Vel, det vet vi lite om. Slik telle-og-måle forskning på religiøsitet er det lite av i Norge, kanskje fordi religionsforskere i Norge ofte har vært halv-aktører i et norsk kirkelandskap, og utdannet seg i miljøer som har vært mer opptatt av tekster og tolkninger enn tall og klare svar.

Hvis det stemmer at religiøsitet henger sammen med styrking av «oss», er det en utfordring i et flerreligiøst samfunn.

Lars Laird Iversen

Noe vet vi: kirkegang henger sammen med lavere blodtrykk og mindre depresjon, mens «rigid religion» burde sees i sammenheng med dårligere psykisk helse. Decetys studie beskriver kanskje mer rigide former for religiøsitet, og viser at de er utbredt – i hvert fall i deltakerlandene. Men dette er ikke de eneste religiøsitetsformene. Hvis Decety hadde skilt mellom ulike religiøsitetstyper som «rigid» eller «åpen», ville han kanskje ha funnet ulike resultater.

Flerreligiøst landskap

Men hvis Haight har rett, vil også åpnere religion skille mellom oss og dem, men på andre måter. Tradisjonelt er det de liberale som ønsker seg en norsk kristen folkekirke, men hva skjer når det norske folk er flerreligiøst? Forskning antyder at en gruppe nordmenn som identifiserer seg som kristne men sjelden er religiøst aktive (en gruppe som ofte kalles «folkekirkelige») er mer fremmedfiendtlige enn både de ikke-religiøse, og de mest aktive religiøse.

Hvis det stemmer at religiøsitet henger sammen med styrking av «oss», er det en utfordring i et flerreligiøst samfunn. Det blir desto viktigere å sørge for at flest mulig samfunnsborgere kjenner seg som en del av et bredt «vi». Harvard-professor Robert Putnam oppfordrer oss alle til å jobbe for en fremtid der uttrykket «våre barn» ikke bare viser til egne biologiske barn, men til alle barn i nabolaget eller samfunnet – selv om de ser annerledes ut eller tror på andre guder. Får vi til det, kan religiøsitet styrke bånd heller enn å skape skiller.