Fredag morgen stormet bevæpnede menn Bamakos Radisson Blu hotell, og en sju timer lang beleiring midt i den maliske hovedstaden var i gang. Ifølge maliske myndigheter ble 19 mennesker drept, i tillegg til to av angriperne. Operasjonen ligner et angrep mot et hotell i den sentrale byen Sevare i august, hvor 17 ble drept. Og et angrep mot en restaurant i Bamako i mars, hvor minst fem måtte bøte med livet.
Flere salafijihadistiske grupper hevder de står bak angrepene. Nord-Mali har vært et senter for slike grupper siden opprøret i 2012, da tuareger som hadde vært i Gaddafis tjeneste vendte hjem fra Libya, med våpen.
Opprør
Tuaregene er et nomadisk folkeslag i denne delen av Sahara som i årevis har vært på kant med maliske myndigheter. I 2012 allierte de seg med salafijihadiske grupper dels utgjort av veteraner fra borgerkrigen i Algerie. Resultatet var en rask og brutal offensiv sørover, som også innebar opprettelse av en slags shariastyrt stat i historiske byer som Gao og Timbuktu. Opprøret ble siden slått på retrett av maliske og franske styrker, med hjelp av vestafrikanske tropper. Frankrike har fortsatt 3500 tropper i Mali, men har overlatt ansvaret for det fortsatt noe ustabile Nord-Mali til en FN-styrke – Minusma.
Flere har tatt på seg ansvaret
Akkurat hvem som har ansvaret for fredagens angrep er ennå usikkert. Den mest aktive gruppen i Mali har lenge vært Ansar Dine, men så tok en mindre gruppe, ledet av veteranen Mokhtar Belmokthar, al- Murabitoun, på seg ansvaret. Maliske myndigheter mener derimot en enda mindre gruppe, frigjøringsfronten for Macina (MLF) står bak.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook.
Ideologisk og på alle andre måter, er disse gruppene forbundet med hverandre. Siden 2012 har grupper og lederskikkelser stadig dukket opp, og forsvunnet igjen. Felles for flere av gruppene er at de er tilsluttet Al-Qa’idas regionale nettverk, Al-Qa’ida i Maghreb (AQIM). Noe av fraksjoneringen skyldes personkonflikter, men det er også kommet til overflaten andre motsetninger.
Uro i regionen
Mens Nord-Mali, hvor disse gruppene har søkt tilflukt, lenge har vært tuaregenes domene, har andre grupper i sentral-Mali nå også meldt seg på. Tuaregopprørerne var orientert nordover, over gamle smuglerruter til Algerie og Libya. Mokhtar Belmokthar som altså først tok på seg ansvaret for fredagens angrep, brukte sine kontakter nordover da han planla og utførte angrepet mot gassanlegget i In Anemas i januar 2013, der også fem nordmenn ble drept.
Belmokthar er veteran fra både Afghanistan-krigen og borgerkrigen i Algerie på 1990-tallet, siden har han fått kallenavnet MR Marlboro, angivelig for å ha smuglet sigaretter på de gamle karavaneveiene. Macina-fronten, som nå mistenkes for å stå bak angrepet fredag, har derimot sin base blant fulaniene sentralt i landet, og er mer orientert mot Afrika sør for Sahara. Det har spredt en del uro i regionen, hvor fire land alt er i krig med den nigerianske gruppen Boko Haram. Både Macina-fronten og Ansar Dine skal ha sett på muligheten for å utføre angrep i andre vestafrikanske land.
Boko Haram
Aksjonen i Mali kommer samtidig som det som kan se ut som en ny offensiv fra Boko Haram i Nigeria. Sist tirsdag ble tretti personer drept nordøst i Nigeria, da en selvmordsbomber sprengte seg selv på et marked. Dagen etter i Kano, Nigerias nest største by, tok et lignende angrep minst elleve liv. Lørdag sprengte fire unge jenter seg i grensebyen Fotokol ved Kameruns grense til Nigeria. Minst fire andre døde også. Det er slike bombekampanjer som har gjort Nigeria til det landet i verden, etter Irak og Afghanistan, hvor flest sivile dør i terroraksjoner (like foran Syria og Pakistan).
Gruppen har blitt beryktet for sin bruk av kvinner og dels unge jenter som selvmordsbombere mot folketette områder, bussholdeplasser, marked og folkemengder utenfor moskeer ved høytider. I motsetning til de fleste av gruppene i Mali, som fortsatt ser ut til å være en del av Al-Qa’ida-nettverket, har Boko Haram sverget troskap til den Islamske staten i Irak og Levanten (ISIL). Det er derimot ikke påvist noen direkte bånd mellom den nigerianske gruppen og ISIL i Midtøsten. Derimot skal flere av Boko Harams kommandanter ha trent og kjempet med Ansar Dine og andre i Mali.
Sammensatt og splittet
Sahels salafijihadister er altså en sammensatt og splittet gruppe, men på tross av et tettere regionalt samarbeid og stadig tilstedeværelse av franske tropper i flere vestafrikanske land, har man ikke lyktes i å stoppe dem. De har fått fotfeste og fortsetter å planlegge og utføre angrep fra sine baser i henholdsvis Mali, og Nigeria. Libya er også et splittet og dels lovløst land, det tørre Sahara fruktbar mark for lyssky virksomhet.
Situasjonen i Mali, Libya, Algerie eller Nigeria er ikke isolert fra hverandre, men en del av samme ”krigsteater”, og mellom frontene går karavaneveier som er flere hundre år gamle. Men konflikten begrenser seg heller ikke til Sahara eller Sahel, den fortsatte uroen skaper både flyktninger og nye villige rekrutter både til borgerkrigen i Libya, og til ISIL i Syria og Irak. Derfor bør man holde ett øye på hva som skjer i ørkenen, selv om det nok kan synes langt borte
