I august skrev Mueller på Ytring at IS-trusselen er fullstendig overdrevet. Han mener fortsatt at islamistisk terrorisme ikke representerer en eksistensiell trussel.
De siste ti årene har vi stadig hørt fra alarmistene at siden de som forårsaket 11. september var flinke med papirkniver, ville terrorister snart være i stand til til å bruke atomvåpen. Nå, etter de grufulle terrorangrepene i Paris, ser vi en lignende alarmistisk overreaksjon mot IS. Men det er en helt rutinemessig refleks for IS å ta ansvar for tragedien – eller mer presist: de har feiret og slått seg på brystet.
Liten militær kapasitet
Uansett om IS faktisk har skyld i angrepene, fortjener de likevel ikke å bli omtalt som en militær trussel. Organisasjonens evne til å kappe hodet av forsvarsløse gisler er ikke et bevis på militær kapasitet på et slikt nivå. IS’ største militære seier, nemlig overtakelsen av byen Mosul i Irak i fjor, var et rent lykketreff for gruppen.
Planen ser ut til å ha vært å holde på byen i en begrenset periode mens de forsøkte å få frigitt noen fanger, men så raknet den amerikansk-trente irakiske hæren totalt i forvirring og kaos. Derfor endte det med at de overga byen, med tilhørende våpen og militært utstyr, til en liten gruppe med IS-krigere.
HØR OGSÅ: «Vestlig etterretning har undervurdert den IS», hevder Italiensk terrorekspert.
Taper momentum
Etter flaksen i 2014 har IS nå tapt mye av sitt momentum – kalifatet deres er bygd på ørkensand og er under press fra alle kanter. De har støtt fra seg de fleste potensielle samarbeidspartnere, og ved nærmere ettersyn ser det ut til at deres økonomiske styrke – for det meste framskaffet ved salg av olje og antikviteter – er like overdrevet som den militære makten. IS sliter med med å få folk til å slutte å flykte deres råtne kalifat. Arenaen hvor IS framstår som en reell makt, er på Twitter.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook.
Assad må fortsette
Med denne informasjonen på plass, synes det klokt å vurdere et forslag som nylig er lagt fram av den amerikanske diplomaten James Dobbins. Han ser for seg et scenario der beleiringen av IS fortsetter, mens de mange internasjonale bidragsyterne til krigen i Syria legger press på partene for å få i stand en våpenhvile. Dette vil nok bli en meget vanskelig diplomatisk prosess, og det vil innebære at Bashar al-Assad forblir i presidentkontorene – i hvert fall for en stund. Dobbins får støtte fra Graham Fuller, tidligere CIA-sjef i Midtøsten og nå politisk analytiker. Han understreker at «enhver fred i Syria er bedre enn den nåværende krigen». Etter at en eventuell våpenhvile er på plass, kan det militære fokuset rettes mot IS. Obama-administrasjonen ser ut til å nærme seg denne løsningsmodellen.
Syria vil i praksis bli delt opp i mindre deler – kanskje i mange år – mens forhandlinger pågår, men det vil sette en stopper for storparten av krigshandlingene, som består av meningsløse kamper om små territorier og hensynsløse angrep mot sivile. En slik løsning vil også medføre at færre mennesker får behov for å flykte. Assad ser ut til å akseptere noe som likner på denne løsningen, og den russiske intervensjonen kan overbevise opprørerne som kjemper mot Assad om at de ikke kan vinne militært.
Legg til rette for selvødeleggelse
Med Barack Obamas ord vil IS over tid bli «ydmyket og beseiret» i sine kjerneområder. Den beste måten å sørge for at dette skjer, er å legge til rette for gruppens selvødeleggelse heller enn å gå inn for direkte krigføring som fort virker mot sin hensikt. Dessverre vil IS fortsatt kunne bidra med inspirasjon til radikalisert ungdom og andre med hang til selvutslettelse selv om den militære organisasjonen skulle opphøre. Paris-angrepene understreker på tragisk vis hvordan potensielle mål for dedikerte terrorister – i form av ansamlinger av uskyldige sivile – finnes verden over.
Ingen eksistensiell trussel
Når det er sagt, er det viktig å minne om at det totale antallet mennesker som har mistet livet til islamistisk terrorisme utenfor krigssoner er 200–400 personer i året siden 2001. Det er selvsagt 200–400 for mange, men det kan ikke på noen som helst måte sies å være en eksistensiell trussel. Paris-angrepene bør ikke tolkes dit hen at vi nå vil se en økning i antallet eller dødeligheten av slike angrep, ei heller at det kreves en massiv styrking av den militære innsatsen mot terroristene.
John Mueller er professor i statsvitenskap ved Ohio State University og forfatter av boken Chasing Ghosts: The Policing of Terrorism. Han er også seniorforsker ved the Cato Institute i Washington.
Denne kronikken er en utvidet og omskrevet versjon av en tekst som først ble publisert av Time Magazine. Innlegget er oversatt av Agnete Schjønsby og Iver Kleiven ved Institutt for fredsforskning (PRIO).
