Kronikk

Innvandringskritikk på terrorens premisser

Norsk innvandringsdebatt er vesentlig endret i løpet av høsten. Det som inntil nylig var politisk ukorrekt, er ikke det lenger.

En gruppe asylsøkere som har kommet over Storskog grensekontrollsted utenfor Kirkenes.

I den norske innvandringsdebatten i august og september uttrykte de fleste seg i gjestfrihetens og empatiens navn, er det nå blitt moment bak en mer restriktiv linje i asyl- og innvandringsspørsmålene, skriver kronikkforfatteren. Her en gruppe asylsøkere som kommer fra Russland til grensestasjonen Storskog i Finnmark.

Foto: Ruud, Vidar / NTB scanpix

Terroren i Paris 13. november påvirker en allerede spent og urolig politisk situasjon. Ansporet av høye ankomsttall for asylsøkere hadde regjeringen få dager tidligere fremlagt en 15-punkts tiltaksplan. Den minnet om en vert som skuler stadig styggere på en ubuden gjest, men uten å si det direkte.

Mens man i august og september uttrykte seg i gjestfrihetens og empatiens navn, var det nå blitt moment bak en mer restriktiv linje i asyl- og innvandringsspørsmålene.

Stemningsskifte

Så sent som 4. september skrev jeg en kronikk på Ytring om Innvandringsdebattens tabu. En av påstandene var at det er en grense for hvor mange vi kan ta imot før velferdssamfunnet bryter sammen. Dét og flere andre, den gang kontroversielle analyser, er nå blitt temmelig alminnelige. De politiske partiene, avisenes lederartikler og journalistenes gjenfunne vilje til systembetraktninger over individuelle historier, spiller i samme retning. Samtalen om blant annet kostnader, innskrenking av ytelser og effektive returordninger, er blitt mer nasjonalsjåvinistisk; noen vil si rasjonell.

Tiltaksplanen minner om en vert som skuler stadig styggere på en ubuden gjest, men som ikke får seg til å si det rett ut.

Helge Lurås

Så kom Paris-terroren, trolig planlagt i både Belgia og Syria. Ubehaget ved situasjonen øker ytterligere. Migrasjon og innvandring er ikke bare et spørsmål om kostnader, men også om sikkerhet og stabilitet. Noen har allerede tatt til orde for at økt terrorfare er et vektig argument for ytterligere innstramninger. I Sentral-Europa har man lenge leflet med tanken om bare å ta inn kristne asylsøkere. Blant republikanske presidentkandidater i USA kan man nå høre tilsvarende skepsis til hva man «importerer» gjennom innvandring fra muslimske land.

Innvandring som årsak

Men andre gryende innvandringsskeptikere av den økonomiargumenterende sorten vil trolig føle seg ubekvemme etter hendelsene i Paris. For med terroren melder det seg et spørsmål som de færreste i Nord-Europa fortsatt ønsker å forholde seg til. Skyldes ikke terrortrusselen – både fra radikale muslimer og fra ytre høyre – nettopp innvandring? Og det i et nesten proporsjonalt forhold, jo flere – med en viss bakgrunn – desto verre?

For uten innvandring til Europa hadde man ikke fått den «opphopning av utenforstilte muslimer”, som professor Knut Vikør beskrev som en årsak til radikaliseringen på Dagsnytt 18 den 16. november. Jeg skriver mer om den fortrengte sammenhengen mellom innvandring og sikkerhet i boken «Hva truer Norge nå? Sikkerhetspolitiske selvbedrag etter den kalde krigen».

Verdiomveltning

Etter Paris støter man altså på et tabu som ennå ikke hadde blitt fjernet i den verdiomveltningen som fant sted mellom august og tidlig i november.

Økonomiske motforestillinger kunne passere som rasjonelt og til dels moralsk akseptabelt, mens kulturelle betenkeligheter - rettet mot islam - blir assosiert med et hersketeknisk og utvidet rasismebegrep og en udefinert, men forkastelig fremmedfrykt. For det er jo vår skyld at folk føler seg utenfor og blir diskriminert, lyder vårt protestantiske etos.

Det som inntil nylig var politisk ukorrekt, er nesten over natten kommet inn i varmen.

Helge Lurås

Og i tillegg blir de som støtter innstramninger presset på defensiven av at skepsis til innvandring, økt polarisering, og mistenksomhet mot islam, nettopp er blant det IS utvilsomt ønsker å oppnå. De liberale har dermed fått bris i seilene.

Islam har (ikke) skylden

Men det raske stemningsskiftet opp mot terroren i Paris viser hvor skjør og ustabil norsk elite og den demokratiske masse er i møte med eksistensielle trusler. Skulle nye store terroraksjoner inntreffe, er det grunn til å tro at nok et tabu vil forvitre. Pål Nesse i Flyktninghjelpen, som advarer mot regjeringens innstramninger, har rett i at vi bevitner et paradigmeskift. Det som inntil nylig var politisk ukorrekt, er nesten over natten kommet inn i varmen.

Folk beveger seg i flokk og svært raskt. Noen meninger blir forsøkt undertrykt, og kan derfor virke marginale, men springer så opp som en fjær.

Påvirker dagens innvandrere

Å bevitne verdiomveltningen er derfor både oppmuntrende og bekymringsfullt på samme tid. Fremover vil vi trolig slite ekstra med integreringen fordi en av konsekvensene av de siste måneders debatt er at «alle» har blitt klar over at asylsøkere er en «kostnad» og en «byrde». Det vil påvirke ikke bare hvordan folk ser på de nyankomne, men også hvordan de betrakter de som allerede har fått opphold. Opplevelsen av å stå utenfor kan bli enda mer reell.

Forstår IS den sårbarhet vi selv fortsatt ikke vil innrømme, har vi flere aksjoner i vente.

Helge Lurås

Migrasjonen til Europa har fundamentale konsekvenser. Den kjente historikeren Niall Ferguson trekker paralleller mellom Romerrikets fall for vandrende germanske stammer på 400-tallet og dagens press på Europa. Det er en skremmende assosiasjon, som stadig flere – med rette eller urette – vil kjenne seg igjen i. Walid al-Kubaisi mener IS helt bevisst vil sette muslimske innvandrere opp mot sine europeiske verter. De planlegger «steg for steg mot borgerkrig», et scenario for Europa som også den ekstreme høyresiden, inkludert Anders Behring Breivik, forventer.

Forstår IS den sårbarhet vi selv fortsatt ikke vil innrømme, har vi flere aksjoner i vente.