NRK Meny
Kommentar

Ikke kall meg rik og dum

På ungdomsskolen gikk jeg i svarte klær, brukte svart sminke og hørte på tung, svart musikk. Og det var helt innafor – selv om jeg bor i Asker.

Asker videregående skole

'Jeg fikk lov være meg selv, og det er jeg takknemlig for. I vennegjengen min var og er det alltid rom for å være annerledes', skriver kronikkforfatteren.

Foto: Håkon Jakobsen / NRK

I det siste har det kommet mange påstander i media om hvordan det er å vokse opp og være ungdom i Asker og Bærum. John Olav Egeland i Dagbladet lurer på hvorfor vi rike er så dumme, og Philip Majlund Nielsen sier til NRK: «Du skulle ha jakke til 10 000 kroner med dyrepels, den beste kroppen med sixpack og kunne benke 90 kilo. Alle tøffet seg, og det var umulig å oppfylle alle kravene».

Dette er ikke hele sannheten, da det ikke er den eneste måten å være ung på i Asker og Bærum. Her er det behov for en nyansering.

Vi trives og har det bra

La oss ta en kikk på noen fakta. Ifølge Ungdata-undersøkelsen fra 2014, er ungdom i Asker generelt svært fornøyde. 75 prosent av oss er fornøyd med miljøet der vi bor, mot det nasjonale gjennomsnittet på 65 prosent. Dessuten er vi også fornøyd med vennene våre – hele 90 prosent av oss, noe som er en god indikator på at vi trives. Hele 80 prosent av oss har planer om å studere på høyskole eller universitet. Det er kjempebra!

Ingen sa noen gang til meg at jeg burde kjøpe meg et par UGGs fordi mine svarte skinnstøvletter ikke var like alle andres sko.

Josefine Oudmayer Simensen

Samtidig som vi scorer bra på mye, skal jeg ikke snakke meg vekk fra de indikatorene som beviser at en god del av oss sliter med sitt. Når det kommer til for eksempel kroppspress, som Philip nevner som en av årsakene til at han valgte å flytte fra Asker til Rognan, ligger vi ikke like bra an. Ifølge samme undersøkelse er bare 61 prosent av oss fornøyd med utseendet vårt. Selv om vi her scorer noe bedre enn landsgjennomsnittet, er det et tall som er altfor lavt. Samtidig ligger vi høyt når det kommer til hvor ofte vi trener. Dette presset er nok veldig vondt for mange.

Akseptert å være annerledes

Det har likevel utviklet seg en motkultur, som ikke er så opptatt av dette med å se bra ut til enhver tid og å trene mange ganger i uken. Selv om det er et veldig reelt press for dem som føler på det – og det skal ikke bagatelliseres i det hele tatt – er vi mange som ikke lar oss påvirke i så stor grad. For å bruke meg selv som eksempel, så har jeg aldri følt at jeg har måttet trene for å passe inn.

Vi tør å ta egne valg, og stå for dem!

Josefine Oudmayer Simensen

Jeg har heller aldri følt at jeg har måttet kle meg på en viss måte for å passe inn. I en periode fra sjuende klasse til litt ut i ungdomsskolen kledde jeg meg ganske annerledes enn de andre jeg omgikk: Jeg hørte nesten kun på mørk, hard rock, gikk nesten bare i svarte klær og brukte mye svart sminke rundt øynene. Vennene mine gikk derimot i Canada Goose-jakker og UGGs, hørte på Justin Bieber og – i motsetning til meg, som gjorde det jeg kunne for å forbli blek – brukte de mye tid i solarium for å bli så brune som mulig. Og begge deler var helt greit.

Jeg fikk lov å være meg selv

Nå skal det også sies at jeg har vært heldig. Jeg er kanskje ikke kry over perioden jeg brukte svarte klær, mørk øyesminke og hørte på musikk ingen andre i vennegjengen likte, men jeg er glad for at jeg fikk muligheten til å være sånn. Ingen sa noen gang til meg at jeg burde bli brunere, eller at jeg burde kjøpe meg et par UGGs fordi mine svarte skinnstøvletter ikke var like alle andres sko. Jeg fikk lov å være meg selv, og det er jeg takknemlig for. I vennegjengen min var og er det alltid rom for å være annerledes.

Vi er mye mer ordentlige, ansvarlige og fornuftige enn det mange voksne tror. Vår måte å gjøre opprør på er å gjøre ting ordentlig. Følge regler og gjøre det vi får beskjed om – kanskje det stikk motsatte av å være rebeller, som generasjonen før oss. Det betyr likevel ikke, slik John Olav Egeland påstår, at «lydighet ovenfor autoriteter, og slik redsel for å ikke være en del av riktig gruppe, skaper mennesker uten særlige tegn til personlighet». Vi tør å ta egne valg, og stå for dem!

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook

Press er ikke unikt for Asker og Bærum

At mange ikke merker et press personlig, betyr ikke at det ikke er der. Det er ikke til å stikke under en stol at det eksisterer en form for press, både når det gjelder utseende, kropp, klær og prestasjoner. Føler man ikke på presset i så stor grad selv er man heldig. Kanskje er det fordi du kommer fra et ressurssterkt hjem hvor du har fått være deg selv hele livet, og hvor det er rom for alt. Mange av oss i Asker og Bærum kommer fra slike hjem, og har et godt grunnlag for å klare oss gjennom dette presset. Men det gjelder ikke for alle. Noen ungdommer i kommunene våre har ikke dette trygge grunnlaget og de samme mulighetene for å stå imot presset. Men vi må alle gjøre vårt for at alle skal ha det bra, uavhengig av hvor mye press man må takle – men når vi nå er i en situasjon hvor presset for noen er veldig stort, så må vi ta tak i det sammen.

Press tror jeg man føler på i større eller mindre grad, uavhengig av hvor i landet man bor.

Josefine Oudmayer Simensen

Eksemplene jeg har nevnt er ikke eksklusive for Asker og Bærum. Jeg tror ikke dette er et fenomen som bare eksisterer hos oss. Dette presset tror jeg man føler på i større eller mindre grad, uavhengig av hvor i landet man bor. Jeg tror derimot vi er heldige i Asker og Bærum, som er såpass store kommuner med såpass mange innbyggere at de aller fleste vil finne sin plass. Vi har også så godt som alle muligheter åpne, og et godt grunnlag for å lykkes i livet. At Philip valgte å flytte herfra synes jeg er tøft, og jeg er veldig glad for at han trives der han bor nå. Men hans historie er ikke representativ for all ungdom i Asker. Fordi ingen av oss er bare det man ser. Vi er så mye mer.