NRK Meny
Kronikk

Forsiktig optimist

I løpet av to hektiske uker i Paris skal verdens land forsøke å enes om en ny klimaavtale. Jeg tror på et lite skritt i riktig retning, men det er ikke nok.

Kunst i Eiffeltårnet, Klimatoppmøte i Paris, klimaendringer

Kunstverket 'Earth Crisis' av amerikanske Shepard Fairey henger i Eiffeltårnet samtidig som Klimatoppmøtet skal arrangeres i Paris.

Foto: CHARLES PLATIAU / Reuters

Ifølge Einstein er galskap å gjøre det samme om og om igjen og forvente forskjellige resultat. På mandag samles verdens land i Paris til det tjueførste årlige klimatoppmøtet. På de årene har verdens utslipp av CO₂ økt med omtrent 50%, og landene har ikke blitt enige om noen omfattende avtale siden i 1997. Hvorfor skal vi tro at de vil lykkes bedre denne gangen?

Starter med landene

Møtet i Paris er første forsøk på å komme fram til en global avtale siden København i 2009. Forhandlerne har lært av hva som fungerte og ikke fungerte den gangen. Den nye klimaavtalen angriper problemet på en ny måte. Tidligere har man forsøkt å starte med hvordan avtalen burde se ut, og så forhandlet om hva hvert land skal bidra med. Problemet er at i siste instans bestemmer landene selv hva de vil gjøre, og de har svært ulike interesser og muligheter. I år starter man derfor med at hvert land melder inn hva de er villige til å gjøre, og så bygger man en avtale rundt dette.

Hvorfor skal vi tro at verdens land vil lykkes bedre denne gangen?

Steffen Kallbekken

Over 170 land har i løpet av året meldt inn nye nasjonale klimamål. Norge har sagt at vi, sammen med EU, skal kutte utslippene med 40 % fra 1990 til 2030. FNs klimasekretariat har analysert de innsendte løftene, og mener at hvis løftene innfris, så vil de globale utslippene i 2030 være mellom 37 og 52 prosent høyere enn de var i 1990. Dette er et lite skritt i riktig retning i forhold til hvor vi er på vei i dag, men det er ikke tilstrekkelig til å være på vei mot å begrense oppvarmingen til to grader, som er målet.

Stormaktene

Forsøket på å få til en ny klimaavtale har allerede oppnådd noe viktig. Det har satt klimapolitikk på den nasjonale dagsorden, ikke minst hos de to viktigste landene – USA og Kina. Begge landene har levert nye klimamål, og de har vedtatt nye tiltak som kan gjøre det mulig å innfri disse målene. USA bestemte i sommer å innføre reguleringer av klimagassutslipp fra kraftverk, og Kina lovet i høst å innføre et nasjonalt kvotehandelssystem fra 2017. Tidligere har de to landene vært blant de største bremseklossene. Nå bidrar de konstruktivt til å få til en avtale, og de har stor gjennomslagskraft.

Klimapolitikk er blitt satt på den nasjonale dagsorden, ikke minst hos de to viktigste landene – USA og Kina.

Steffen Kallbekken

Økte ambisjoner over tid

Siden løftene om utslippskutt er sendt inn på forhånd, så vil jobben i Paris i stor grad dreie seg om å lage et rammeverk for nasjonale løfter. Landene har de sendt inn løfter i alle farger og former, så en viktig jobb er å sikre at dette blir forståelig og etterprøvbart ved å lage systemer for å måle, rapportere og verifisere utslipp og utslippskutt.

Utslippskuttene som er lagt på bordet er ikke tilstrekkelig ambisiøse. Det er derfor avgjørende å få på plass et system som sikrer at kuttene over tid blir mer ambisiøse. Det virker for øyeblikket sannsynlig at partene kan bli enige om at de skal oppdatere løftene hvert femte år, og muligens vil det bli et krav at nye løfter må være mer ambisiøse enn gamle løfter.

Utslippskutt er ikke nok

Vi klarer ikke å kutte utslippene nok til å unngå alle alvorlige konsekvenser. Derfor har den andre såkalte pilaren i forhandlingene lenge vært klimatilpasning: Tiltak for å sette oss bedre i stand til å møte de klimatiske endringene som vil komme. Vil partene klare å bli enige om et globalt mål for tilpasning i Paris?

I løpet av to hektiske uker i Paris skal verdens land forsøke å bli enige om spørsmål de har kranglet om i to tiår.

Steffen Kallbekken

Det vil koste mye å kutte utslippene og tilpasse seg klimaendringene. De fattige landene har ikke mulighet til å ta hele kostnaden selv. De rike landene har lovet å skaffe hundre milliarder dollar i året til klimatiltak i fattige land innen 2020. To av spørsmålene som skal avgjøres i Paris er om dette beløpet skal økes i framtiden, og om det fortsatt bare er de rike landene som skal bidra med penger.

Selv om vi gjør det vi kan for å tilpasse oss klimaendringene vil det fortsatt oppstå tap og skade. Stiger havnivået så må befolkningen i land som Maldivene flytte på seg. Hvilken hjelp kan de vente seg fra det internasjonale samfunnet? De fattige landene har åpenbart behov for hjelp til å håndtere konsekvensene av klimaendringer. Samtidig er mange av de rike landene, spesielt USA, redd for at å inkludere «tap og skade» i klimaavtalen kan åpne for krav om økonomisk kompensasjon fra dem som har forårsaket skaden. Det ligger derfor an til å bli et av de vanskeligste spørsmålene i Paris.

Følg med

I løpet av to hektiske uker i Paris skal verdens land forsøke å bli enige om spørsmål de har kranglet om i to tiår. Blir framvoksende økonomier som Kina, Brasil og Sør-Afrika nødt til å ta en større del av ansvaret for å finansiere klimatiltak? Blir USA nødt til å godta å gi støtte til land som rammes av klimaendringer? Blir Kina nødt til å godta at andre ser dem etter i kortene når de sier at de har nådd sine klimamål?

Jeg tror på et lite skritt i riktig retning i forhold til hvor vi er på vei i dag, men det er ikke nok.

Steffen Kallbekken

Jeg tror på et lite skritt i riktig retning i forhold til hvor vi er på vei i dag, men det er ikke nok. Konsekvensene av klimaendringer blir mer dramatiske jo større endringene blir. Avtalen i Paris vil ikke begrense oppvarmingen til to grader, men den sikrer kanskje at vi klarer tre grader i stedet for fire grader. Det er godt mulig at verdens land de neste årene vil bli enige om større utslippskutt og mer finansiering til klimatilpasning, og det skjer en stor innsats også i byer, bedrifter og på andre arenaer. Jeg velger derfor å kalle meg forsiktig optimist.