NRK Meny
Kronikk

Etter voldtekten

En jeg stolte på krysset mine nærmeste grenser uten lov. Bare det å skrive dette gjør meg kvalm, men nå trenger jeg en ny start.

Deprimert

'Håpet mitt er at noen som har opplevd noe lignende, kan lese dette og tenke «jeg er ikke alene»', skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsbilde.

Foto: Evgeny Atamanenko / Colourbox

I to år har jeg hatt lyst til å skrive dette, men jeg har ikke funnet ordene. Jeg har ikke engang klart å innrømme det for meg selv. Jeg har tenkt at jeg må være politisk korrekt, og at jeg må formulere alt på riktig måte. Men mest av alt har jeg vært redd for hva andre skal tro. Hva de skal tro om meg, at jeg er svak? At jeg burde sett det komme? Det er jo det jeg har tenkt de siste to årene.

Så hvordan takler man et overgrep, at noen trenger seg på deg, krysser dine næreste grenser uten lov? Og i tillegg noen du kjente og stolte på?

Latet som ingenting

Dette er den vanskeligste delen. Jeg taklet det med fornektelse, noe jeg for øvrig ikke klarte å få frem før etter flere måneder med psykolog. I et halvt år latet jeg som ingenting. Jeg hadde til og med sex med overgriperen igjen. Etter at det skjedde, var jeg helt ødelagt etterpå. Men jeg fortsatte å fortelle meg selv at «om det skjedde igjen, så var det frivillig den første gangen òg». For det var jo ikke normalt at noen du stolte på, gjorde noe slikt. Da var det lettere å ta skylden selv.

I et halvt år latet jeg som ingenting. Jeg hadde til og med sex med overgriperen igjen.

Kjersti Brevik Møller

Men virkeligheten tar deg dessverre igjen på et tidspunkt. Etter et halvt år begynte jeg å få selvmordstanker, store problemer med å forholde meg til menn og vansker med å snakke om sex.

Besvimte på baderomsgulvet

Hver gang jeg hørte nyhetssaker om voldtekter, ble jeg mer ødelagt. På et tidspunkt prøvde jeg å ha sex med en person, og det var da blitt så ille at jeg besvimte på baderomsgulvet etterpå. Jeg kunne ikke gå på rommet mitt på to dager, kjøpte nytt sengesett og hev det gamle, og måtte sove hos venner. Jeg har mistet kontakten med noen venner etter dette, både fordi jeg ikke klarte å være sosial mer, og fordi jeg fikk høre at «det var vanskelig å tro på meg». Det siste tilgir jeg aldri.

Men jeg har også hatt venner som har støttet meg mer enn jeg noensinne hadde drømt om. Som har stilt opp for meg når jeg trenger det, og som har besøkt meg sent på kvelden når jeg har hatt panikkanfall. Uten dere hadde jeg ikke overlevd. Bokstavelig talt.

Det tok meg ett år å anmelde saken. Ett år til før jeg fikk svar. Det er den lengste og vanskeligste venteperioden jeg noensinne har opplevd. Livet ble satt på vent i et år. Så fikk jeg svaret: Henlagt på bevisets stilling. Jeg visste ikke betydningen av ordene engang og måtte spørre advokaten min: Det betyr at politiet mener noe kan ha skjedd, men at det ikke er grunnlag for å få det bekreftet. Ikke unaturlig føltes det som et slag i fjeset. Dette på tross av at overgriperen hadde blitt anmeldt for en annen sak i tillegg. Den ble også henlagt.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook.

Ny start i ny by

I dag sliter jeg fortsatt med store problemer: Jeg har angst, og jeg er deprimert. Jeg er livredd for å møte på overgriperen igjen, og jeg blir kvalm bare av å skrive dette. Ofte føler jeg meg ensom fordi det er vanskelig å snakke om temaet, og fordi andre jo fortsetter å leve sitt liv videre. Etter to år med lite studier, hvor jeg på det tyngste måtte slutte helt, prøver jeg endelig å få en ny start, i en ny by.

Jeg håper at noen som har opplevd noe lignende, kan lese dette og tenke «jeg er ikke alene».

Kjersti Brevik Møller

Så, hvorfor skriver jeg dette? Kanskje som et innlegg i samfunnsdebatten om voldtekt, for å vise hvor mye en slik hendelse påvirker en person. For å vise hvor viktig det er å ha forståelse og støtte de som blir utsatt for overgrep. Og ikke minst for å si at det er altfor mange voldtekter som blir henlagt. Men mest av alt så skriver jeg dette fordi jeg trenger en ny start. Fordi jeg trenger å fortelle min historie, og fordi jeg håper at noen som har opplevd noe lignende, kan lese dette og tenke «jeg er ikke alene».