Få hadde vel trodd at dette skulle vare så lenge. Det er gått et år, og ennå ser vi ikke slutten.
Det er mørkt i restaurantene, tomt i kjøpesentrene. Arrangementer flyttes, avlyses eller migrerer til små og store skjermer.
Mange sitter på hjemmekontoret og føler energinivået synke parallelt med at irritasjonen stiger.
Dagene snegler seg monotont av sted, men månedene går fort fordi de mangler hendelser som kan stykke dem opp.
Det er alltid noen som har det verre enn en selv, men nå er det likevel akseptabelt å synes litt synd på seg selv og sine medmennesker, også i dette privilegerte landet.
For et år siden skrev jeg en Ytring med tittelen «Når støvet har lagt seg». Der la jeg vekt på globaliseringens bivirkninger og, ikke minst, mulighetsrommet som åpnet seg nå som verden stoppet opp og kunne nullstilles.
Tiden var inne til å tenke nytt om miljø og klima, arbeid og det gode liv.
Akkurat nå er det forståelige grunner til at denne vinklingen ikke er den mest populære, men vi skal ikke glemme at det stadig kan komme noe positivt ut av den mest dramatiske globale begivenheten i vår levetid.
Kriser kan være nødvendige for å komme videre.
Grekerne, som ga oss ordet krisis, brukte det gjerne om en medisinsk tilstand, nærmere bestemt en høy feber. Det fantes bare to mulige utganger av en krise: Du døde, eller du kom deg.
Men selv om du ble kvitt feberen, ble du ikke helt den samme igjen. Du hadde nemlig lært noe og blitt et klokere menneske, kanskje litt mer ydmyk og litt mer takknemlig. Ikke minst hadde du lært at det er umulig å ha full kontroll over livet.
Her i landet er denne innsikten kjærkommen. Vi protestantiske, punktlige, trygghetsnarkomane nordmenn har omsider lært å snu oss rundt i en fei og improvisere, å ta én dag av gangen og endre planer på kort varsel.
Dette året har også lært oss mye mer. Kriser er forstørrelsesglass, røntgenmaskiner og katalysatorer. De forsterker, gjennomlyser og akselererer tendenser i tiden.
Tryggheten er blitt forstørret. En lærdom fra nedstengningen og restriksjonene er at når liv og helse står på spill, er friheten mindre verdt enn tryggheten.
De fleste har bitt tennene sammen og akseptert både hytteforbud, munnbind, fotballkamper uten publikum og stengte utesteder.
Dette gjelder for øvrig også i land der tilliten til myndighetene generelt er lavere enn her, som Italia.
Betydningen av fysisk samvær er blitt mer synlig og merkbar. Det er praktisk og friksjonsfritt, men unaturlig å ha mesteparten av sitt sosiale liv på en skjerm der alle mennesker blir små og flate, uten kroppsspråk og lukt.
Du blir ikke kjent med folk på Teams, og du sitter heller ikke igjen med et eneste minne etter å ha vært et sted på skjermen.
For en del av oss – jeg nevner i fleng meg selv – er zoomsløvsinn i ferd med å bli en mental tilstand.
Digitaliseringen har akselerert. Skoler og universiteter trengte bare en helg på å omstille seg til digital undervisning, og i deler av arbeidslivet beregnes det nå hvordan produktiviteten kan økes og husleie spares ved å gjøre hjemmekontoret til en permanent løsning.
Dette høres ikke særlig hyggelig ut. Samtidig skal vi ikke glemme at en pandemi uten smartmobiler og internett ville ha vært enda mer stusselig enn den vi har fått i fanget.
Dessuten har mange unødvendige reiser vært unngått fordi vi har vent oss til å jobbe digitalt.
Den sosiale ulikheten er blitt mer synlig. Det er jo ikke sant at alle er i samme båt. Noen har god plass og trygge jobber; andre bor trangt og befinner seg i en prekær økonomisk situasjon.
Globalt er ulikheten forsterket. Mennesker i sør som klarte seg greit og var på vei opp, er flyttet tilbake til start. Land som er avhengige av turisme er på konkursens rand.
I april hørte jeg Seychellenes finansminister legge frem landets reviderte statsbudsjett. Landet er totalt avhengig av turisme. Det var ikke feststemning i parlamentet den dagen.
En annen form for ulikhet har å gjøre med generasjoner og livssituasjoner. Generelt er det vanskeligere for enslige og unge å takle pandemien. Når du er 17–18 år gammel, er et år veldig lenge, og det er snakk om viktige år som ikke kommer tilbake.
Når du nærmer deg seksti, er det derimot overkommelig å sette livet på vent en stund.
Endringene i arbeidslivet har akselerert. I løpet av kort tid fikk Nav flere hundre tusen nye brukere, og de åpnet blant annet et eget kontor på Gardermoen flyplass, som nå var blitt et uhyggelig, spøkelsesaktig sted med gitrene nede og dempet belysning.
Det er ikke lenger like lett å snakke om den slampete, late naveren som ikke gidder å jobbe, når naboen er blitt én av tusenvis av navere som bare drømmer om én ting, nemlig å få gjøre nytte for seg og klare seg selv økonomisk.
Retten til å bidra er blitt en knapp ressurs.
Vi kommer oss, men vi vil ha lært noe. Kanskje at det viktigste i livet er gratis og miljøvennlig, at nærmiljøet har mer å by på enn vi var klar over, at retten til å delta er viktigere enn de rikes rett til å berike seg ytterligere, og at det er nødvendig å være fleksibel, for ingen ting kan tas for gitt.
Jeg vil anta at det de fleste lengter mest etter nå, er å kunne gjøre helt vanlige ting på en ubesværet og bekymringsløs måte.
Som å gå gjennom en travel gate eller sitte på en trang kafé, slå av en prat med en kollega på jobben, feste med andre studenter eller slenge seg med på en konsert eller en fotballkamp.
Det er ikke unaturlig å senke tempoet, forbruket og klimautslippene, men ikke å kunne omgås andre mennesker strider mot vår natur.
Om noen år vil verden være full av fortellinger om denne underlige parentesen i moderne tid, da historien stoppet opp før den tok en ny retning.
- Les kronikken fra da Norge stengte ned i fjor:
