Kommentar

Kriseministeren 

Det holder ikke med dansemoves og Tom Cruise-selfier for å redde kulturlivet. Etter ni måneder i jobben som kulturminister må Abid Raja fortsatt gi jernet.

Abid Raja

Kulturminister Abid Raja har måttet tåle mye kjeft, men har også hatt en bratt læringskurve, skriver NRKs kommentator.

Foto: Heiko Junge / NTB

Kan Abid Rajas periode som kulturminister i krisetid være med på å løfte kulturpolitikkens status og betydning? Det ville i så fall være på tide. Krisen har avslørt store mangler i kunnskapen om mangfoldet i det norske kulturlivet.

Uansett vil tiden som er gått etter 12.mars være et eksempel på hvordan hver og en av oss opplever hva som skjer når lyset i møtestedene våre slås av.

Små forventninger

Det kan være at noen kulturfolk fra Venstre lyste opp den 24.januar i år, ved synet av en nyutnevnt kulturminister på Slottsplassen. En hoppende glad Abid Q. Raja som allerede da forutså Odd Nordstogas høstsuksess: «Her er din sjans - så dans, dans, dans».

Men ellers? Nei. Ingen forventninger fra kultur-Norge. Og hvorfor skulle det være det?

Abid Rajas læringskurve har vært svært bratt.

Her kom nok en kulturminister uten kulturpolitisk ballast. Direkte fra finans-, kontroll og samferdselskomiteene. I tillegg ble utnevnelsen øyeblikkelig tolket som et forsøk fra avtroppende partileder og kulturminister Trine Skei Grande om å nøytralisere både Abid Raja og Sveinung Rotevatn.

Han var et sjakktrekk, men var han et godt trekk? I ettertid blir det umulig å svare på det spørsmålet uten å legge inn covid-19. Fra og med 12.mars ble han kulturministeren som ble «kriseminister»”- for å låne et uttrykk fra kulturbransjen selv.

Abid Raja med favnen full av blomster på slottsplassen

Abid Raja fikk favnen full av blomster da han tok over som kulturminister. Det har vært en bratt læringskurve, men han har lyttet godt, skriver NRKs kommentator.

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Den dagen da kinoene, teatrene, museene, konsertlokalene, festivalarenaene, danserestaurantene og bibliotekene stengte dørene, gikk det for alvor opp for oss hva det vil koste å bekjempe en pandemi.

Det man kan se, er at ingen egentlig satt med en samlet kunnskap om kulturlivets utrolig kompliserte og mangfoldige organisering.

Kanskje aller minst en kulturminister som tidlig i mars måned var opptatt av de store linjene i norsk kultur- og mediepolitikk. Han viste muskler ved å skrote forgjengerens forslag om å løfte mediepolitikken ut av Stortinget og plassere den i et eget medieråd.

Her kom nok en kulturminister uten kulturpolitisk ballast.

Like resolutt satte han en strek over de storstilte planene om å gjøre kulturpolitikken mer regional. Det kom en språkmelding, mens kunstnerne satt og ventet på - og fortsatt venter på - en kunstnermelding.

Men det var ikke her Abid Rajas ettermæle skulle avgjøres.

Krisehåndteringen

For plutselig kom det rop om hjelp fra den delen av det pulserende kulturlivet som normalt ikke har noe med kulturministeren og kulturdepartementet å gjøre. Økonomien i den kommersielle delen av bransjen falt med mer enn femti prosent.

Alle dem som normalt planlegger store og små eventer, de som rigger scener, sikrer lys og lyd og leier ut lokaler, bygder og byer som huser festivaler og spel. Fra den ene dagen til den andre ble inntektene ble søkk borte.

Selvfølgelig fikk kulturministeren mye kjeft. Troen på at vi hadde en kulturpolitikk som baserte seg på total oversikt, viste seg ikke å stemme. Når man hører med kulturbransjen i dag, vil de fleste si at Abid Rajas læringskurve har vært svært bratt.

Troen på at vi hadde en kulturpolitikk som baserte seg på total oversikt, viste seg ikke å stemme.

På turné

I sommer reiste han landet rundt. Til samtlige fylker. Aftenposten kåret ham til regjeringens selfie-konge. Stimulerings-ordningen, som nå er på plass, skal sikre hele bredden i kultur-Norge, og dess flere jule-konserter som blir avholdt, dess mer respekt drysser på ham.

I respekten fra miljøet, ligger selvfølgelig også en erkjennelse av at han har lært mye. Visst har han snakket mye selv, men han har lyttet enda mer.

Han har skaffet penger, selv om det nesten daglig kommer dystre spådommer om hvordan dette skal gå.

Det begynner å gå opp for mange, ham selv inkludert forhåpentligvis, at den kunnskapen og innsikten han har samlet seg, gir ham et langt større politisk handlingsrom enn dansemoves og selfier med Tom Cruise.

Spørsmålet er jo hva han skal bruke denne kunnskapen til?

Langt igjen

I Frankrike hadde man i de vanskelige åtti-årene er kulturminister som het Jack Lang. Han doblet det franske kulturbudsjettet, stimulerte de økonomiske ringvirkningene og utvidet kulturbegrepet.

Massekultur, mat, mote, kultur-industri, design og arkitektur ble koblet opp mot etablerte kulturuttrykk. Mye er blitt sagt om hans definerende periode som kulturminister, men han skrev seg inn i historien og igangsatte en kulturell vekstperiode i Frankrike.

Krisen har avslørt store mangler i kunnskapen om mangfoldet i det norske kulturlivet.

I dag, i Norge også, er fremtidens utfordringer massive. Globale teknologiselskaper vokser mens det levende nasjonale kulturlivet sliter. Hva gjør vi med det?

Den beste metoden er som alltid: å satse tungt, originalt og på kvalitet. Etter akkurat ni måneder i jobben som kulturminister, har den entusiastiske Abid Raja fortsatt en jobb å gjøre.

Lykkes han, kan han heve statusen for kulturpolitikere. Det kan til og med hende at han fjerner kulturministerjobben fra rollen som regjeringens salderingspost.