Vi velger ikke våre forbilder bevisst, like lite som vi er bevisst på hvordan offentlige personer påvirker våre egne valg. Akkurat nå er budskapet fra autoritetene at løgn og bedrag er akseptert som politisk metode. At makt er et frikort til å gjøre som du vil. Det handler om å ikke bli tatt, ikke om hva som er rett og galt.
Amerikanske nyhetsredaksjoner har siden Donald Trump ble valgt som president, laget en oversikt over hvor mange ganger den amerikanske presidenten lyver. For noen dager siden lå gjennomsnittet på ni løgner, eller usannheter, per dag.
3000 løgner
Det finnes visstnok dager hvor han ikke har servert en eneste løgn. Rekorden på 53 løgner på en og samme dag, trekker gjennomsnittet opp.
Graden av løgn varierer mellom rene faktafeil og bevisste usannheter.
Forleden la presidenten en ny løgn til de om lag 3000 gamle.
I lang tid har Donald Trump benektet at han visste noe som helst om at hans personlige advokat hadde betalt en pornoskuespiller for å holde kjeft om sitt angivelige forhold til presidenten. Advokaten skulle av egen lomme ha betalt Stepahnie Clifford 130 000 dollar for å skjule et forhold som, ifølge hans oppdragsgiver, presidenten, ikke hadde funnet sted.
Nå viste det seg at tausheten ikke var til salgs. Avtalen med Clifford manglet Trumps underskrift, og forholdet ble offentliggjort. For et par dager siden dukket derfor en ny Trump-advokat opp på TV-skjermen, og dermed også en ny historie.
Ikke bare visste Trump om utbetalingen. Presidenten hadde selv erstattet advokatens utgifter på en drøy million norske kroner. Innrømmelsen kom for å verge seg mot enda verre beskyldninger, beskyldninger om at Trumps valgkampfond hadde finansiert pornoskuespilleren. I amerikansk politikk skal man åpenbart velge sine løgner med omhu. Den ene løgnen kan være mer verdt enn den andre.
Lyver for å overleve
På ei hytte i Sverige satt 10 ledende politikere fra Senterpartiet og spiste og drakk. En av dem sendte ei tekstmelding til Liv Signe Navarsete, med et innhold som er kringkastet nesten daglig den siste måneden. Ingen innrømmer å ha sendt meldinga. Ikke engang når partiledelsen truet med politianmeldelse, sto synderen fram.
I Oslo leier lokalpolitikerne busser for å ta seg inn i de områdene av Oslo, hvor politiet innrømmer å ha mistet kontrollen over en liten del av de kriminelle ungdomsmiljøene. Hvor effektiv slik bussing er som politisk metode, får andre diskutere.
Men kanskje fikk busspassasjerene med seg at mangelen på forbilder er en av utfordringene for ungdom som vokser opp i fattigdom, uten sosiale sikkerhetsnett rundt seg. Det handler i første omgang om fedre som svikter og erstattes av kriminelle, kriminelle som for tida lykkes i sin karriere, men som likevel før eller siden ender i fengsel, eller som offer for ei kule.
Slik virvles ungdommen inn i et system hvor løgn, trusler og benektelse er en metode for å overleve. Selv når bevisene er sikret, holdes det fast i løgna, eller ei ny løgn erstatter den gamle.
Slik Donald Trump gjør fra det hvite hus i Washington. Slik senterpartipolitikere på guttetur i Sverige gjør når nettet strammes rundt dem.
Viser fingeren til loven
Donald Trump har ifølge Washington Post ytret mer enn 3000 villedende eller feilaktige påstander siden han ble president. Det er i sum med stor sannsynlighet langt flere løgner enn en gjennomsnittlig gangster i Oslo rekker å avlevere, før han bures inne.
Konsekvensene av handlingene i Det hvite hus og på Holmlia eller Veitvet, er vidt forskjellige.
I Oslo skremmes Natteravnene ut av gatene. Ungdom som vokser opp i de samme områdene stigmatiseres og trekker seg ut av det åpne rom. Politiet fortviler, og sosialarbeiderne mangler de nødvendige redskap.
I Senterpartiet konkluderte sentralstyret med at den benektende strategien fra mannen som sendte tekstmeldinga til Liv Signe Navarsete, var vellykket. Det ble til slutt umulig å reagere.
Donald Trump sørger for å holde sin egen strategi flytende ved hjelp av stadig nye advokater og rådgivere, etter hvert som de gamle sparkes.
Det er neppe noen trøst, men sjansen for at politiet får kontroll over de ungdomskriminelle miljøene i Oslo, er større enn at noen får kontroll over de politiske forbildene.
Inntil videre kan ungdommen fortsette å vise fingeren til politi og rettsvesen, en metode trygt forankret hos det politiske lederskap som er satt til å lage rammene rundt ungdom som vil opp og frem her i verden.
