Dagen etter NRK Brennpunkts dokumentar «Våre allierte» gikk lederspalten i Dagbladet hardt ut med påstanden om at «Den norske fremmedkrigeren Karl Håkon som vi møtte i denne ukens NRK-program Brennpunkt, er en lovbryter. Men det bryr åpenbart ikke norske myndigheter seg om.»
Jan Erik Smilden, som tydeligvis ikke er jusprofessor, er på tynn is. En ting er jussen, som jeg mener han bruker feil ved å isolere en enkelt paragraf. Det er ikke nok for å avgjøre spørsmål rundt straffskyld. «Lex specialis» og «lex superior» er to viktige begreper i jussen.
Jeg antar at Smilden selv anser seg for å være den rette rettmessige instans til å komme med en fellende og rettskraftig dom ut ifra uttalelsene med særlig henvisning til den innledende setningen i lederspalten.
Overgrep fra Daesh
Personer som ønsker å bidra fra et folkerettslig perspektiv er ikke det norske myndigheter burde være bekymret for. Loven er til for å beskytte samfunnet og verne om det. Den skal også reflektere folkets alminnelige rettsoppfatning om hva som er rett og galt.
At noen ønsker å bidra med det lille man kan i kamp mot særdeles systematiske grove overgrep og brudd på folkeretten og alt som eksisterer av konvensjoner tviler jeg på strider mot folkets alminnelige rettsoppfatning.
Den kurdiske og arabiske sivilbefolkningen i Kurdistan og Irak har gjennom den siste tiden blitt utsatt for så grove systematiske overgrep fra «Daesh» at det ligger i sakens natur at det blant annet må makt til for å få stoppet dem. Er det en trussel mot samfunnet at noen ønsker å engasjere seg i prosessen med å bidra til å nedkjempe Daesh?
Frihetskamp
Forsvaret har nå over en periode trent opp kurdiske og irakiske styrker som et bidrag til koalisjonens arbeid. Skal en norsk borger straffes for å være en del av den styrken som det norske forsvaret, på oppdrag fra den norske regjeringen, aktivt trener opp?
Norge, blant en betydelig mengde stater, har uttalt hvor viktig rolle kurdere og de kurdiske Peshmergastyrkene spiller i kampen mot Daesh. De har en avgjørende rolle i den kampen. Uten dem hadde ikke stort mye skjedd i kampen mot Daesh og deres systematiske grove overgrep og brudd på folkeretten.
Verden må være solidariske når man skal sette inn klutene i denne kampen. Det vi her hjemme tar for gitt, som for eksempel frihet, er noe jeg tør påstå er en essensiell del av livskvaliteten til de fleste.
På frivillig grunnlag reiste jeg ned til Kurdistan. Uten lønn. Jeg ville uansett ikke tatt imot lønn fra Peshmergaen eller de kurdiske selvstyremyndighetene om jeg hadde blitt tilbudt det. Ved defensiv og i noen tilfeller offensiv tjeneste fikk jeg med egne øyne se realiteten på bakken. Jeg har deltatt i angrep mot vitale Daesh-posisjoner og personell som aldri resulterte i sivile skader eller tap. Enheten jeg var en del av har ikke på noe tidspunkt mens jeg var der brutt folkeretten eller noen som helst konvensjon.
- Les mer:
- Les mer:
Sprengt i filler
Ved en anledning var jeg med egne øyne vitne til et særdeles brutalt angrep begått av Daesh mot en gruppe flyktninger. En gruppe flyktninger hadde gjennom natten flyktet fra en by som heter Hawija og var på veg mot vår posisjon som ligger drøye halvannen kilometer fra Daesh sin nærmeste posisjon. I mengden med flyktninger var små barn, kvinner og menn i alle aldre. I sin flukt ble de oppdaget av Daesh som åpnet hensynsløs og brutal ild midt inn i gruppen.
I den påfølgende frykten og i ren panikk begynte gruppen flyktninger å spre seg i alle retninger. De ble regelrett slaktet ned. I kaoset som oppstod ble de gjenværende i gruppen sprengt i filler av utlagte bomber og miner som Daesh hadde gravd ned i bakken.
Det var en eneste mann som ikke døde momentant. Noen fra troppen vår kjørte ut på sletten for å komme dem til unnsetning og fikk den gjenlevende mannen opp på en pickup. Han ble straks forsøkt bandasjert til tross for at halve ansiktet hans var sprengt vekk og armen og skulderen på den ene siden hadde blitt blåst vekk. Han døde i løpet av den en kilometer lange turen tilbake mot basen vår.
Hvitt flagg
Dagen etterpå dukket en mann med hendene i været opp på vår side av høydedraget som skilte vårt og Daesh sitt territorium. Det var en Daeshkriger som overga seg til oss. Straks ble noen soldater sendt ut for å pågripe mannen. Han fikk umiddelbart tilsyn og helsehjelp samt mat og drikke før innledende avhør ble foretatt. Hele den ovennevnte episoden var jeg selv vitne til.
Jeg har på ingen måte påtatt meg rollen som en Messias som skal redde verden. Det eneste jeg har gjort er å bidra med det lille jeg kan. Så får de med større ressurser og kapasiteter bidra i større grad. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe.
– Er ingen kriminell
En ting er at Smilden tolker jussen. Det er for så vidt greit nok det. Men ut ifra spaltens formulering går han langt i skape et bilde av meg som en hardbarka kriminell som må bures inne. Der feiler han stort. Det ligger i sakens natur at slike kronikker i dagspressen synker godt inn i bevisstgjøringen av folks ulike oppfatninger om ulike temaer.
Når han da går så hardt ut i starten kan jeg ikke gjøre annet enn å komme med et svar på tiltalen. Er kriminalisering av folkerettslig bistand i kamp mot systematiske overgrep og brudd på alt som finnes av konvensjoner og menneskerettigheter riktig vegen å gå?
Vi har etter en helhetlig redaksjonell vurdering kommet fram til at kronikkforfatteren har legitime grunner til ikke å bruke fullt navn. Ytring-redaksjonen kjenner vedkommendes identitet.
Følg debatten på
og