Krigspropaganda og konspirasjonsteorier

Fra tid til annen dukker det opp dokumentarfilmer som klarer å skildre virkeligheten i et krigsområde så godt at seerne nærmest kjenner smaken av betongstøv og røyk i munnen. «Livredderne i Aleppo» er ikke bare én av disse, men etter min mening også den beste og viktigste filmen som er laget om krigen i Syria.

Se dokumentaren «Livredderne i Aleppo» i NRKs Nett-TV.

I dokumentaren følger vi en gruppe frivillige i organisasjonen Hvite Hjelmer gjennom en hverdag som består i å grave ut døde og overlevende fra ruinene hver gang regimets eller russiske fly har bombet området. Når mennene ikke er ute og graver frem døde spedbarn med hendene, slapper de av med trivielle aktiviteter som telefonsamtaler med egne barn og bygging av en dam for gullfisker.

Selv om krigen i Syria har dominert utenriksnyhetene de siste seks årene, har den vanlige TV-seer fått et svært begrenset innblikk i krigens bestialitet. De fleste nyhetsredaksjoner har nemlig strenge selvpålagte regler for hva slags bilder som kan vises.

Over 24 000 barn skal ha blitt drept i krigen, men bilder av døde barn blir bare unntaksvis publisert, og videoklipp av spedbarn med knuste skaller eller innvollene hengende ut kommer vi nok aldri til å se i et norsk nyhetsinnslag. Riktig nok blir slike krigsforbrytelser filmet og lagt ut på sosiale medier nærmest daglig.

Takket være mobiltelefoner, billige videokameraer og Internett er krigen i Syria den kanskje best dokumenterte krigen i historien. Men det er opp til spesielt interesserte personer å navigere seg gjennom jungelen av sosiale medier for å se hva som faktisk skjer i landet.

Konspirasjonsteorier

Én konsekvens av at redaksjonene vil skåne sitt publikum for sterke bilder, er at seerne får et nærmest overfladisk inntrykk av brutaliteten. Dermed risikerer krigen i Syria å bli redusert fra å være en beretning om menneskelige lidelser til nærmest å bli et storpolitisk sjakkspill, altfor komplisert til at det er bryet verd å engasjere seg følelsesmessig.

En annen konsekvens er at det er blitt veldig enkelt å spre desinformasjon og regelrette konspirasjonsteorier om hva som skjer i landet. I motsetning til Muammar Gaddafis passivitet under krigen i Libya, påbegynte Syrias diktator, Bashar al-Assad, en aggressiv internasjonal propagandakampanje nesten fra konfliktens første dag. Kampanjen har likhetstrekk med Russlands propagandastrategi i krig, men også med måten Sri Lankas myndigheter blånektet for å ha begått krigsforbrytelser i en tid da titusenvis av sivile tamiler ble drept.

Det har selvsagt også hjulpet Syrias diktator at Russland nå har gått inn med hele sin tyngde, inkludert med horden av Internett-troll og den internasjonale TV-kanalen RT. Strategien har vært enkel og på mange måter klassisk russisk: nekte for krigsforbrytelser, uansett hvor veldokumenterte de er, og samtidig gå til motangrep ved å beskylde motstanderne for de mest horrible handlingene, igjen likegyldig av hva dokumentasjonen tilsier.

Arenaen for krigspropaganda er ikke en rettssak som regimet behøver å vinne. Det er tilstrekkelig å skape forvirring og en generell mistro til medienes rapportering. Kampanjen er i den forstand vellykket når mange nok tenker at «jeg hører så mye forskjellig, jeg vet ikke helt hva skal jeg tro».

Parallell virkelighet

Dessverre finner man også i vestlige land en liten hærskare med konspirasjons­teoretikere og ekstremister som helhjertet støtter Bashar al Assad. Man kan selvsagt spørre seg hvordan et mennesker oppvokst i fredelige og demokratiske Norge kan støtte en diktator som er ansvarlig for drapene på over 190 000 sivile, tilsvarende 92 prosent av alle sivile drept i den krigen. Hvordan de klarer å se på opptakene av barn som gisper etter luft i sine siste øyeblikk på denne jord uten at det vekker den minste form for empati?

Svaret er som oftest at disse individene velger å tro på en parallell virkelighet, der de sjokkskadde og døde barna vi ser i «Livredderne i Aleppo» egentlig er skuespillere, der det er opprørerne eller Hvite Hjelmer som bruker nervegass, ikke regimet, og der det eksisterer en omfattende vestlig konspirasjon mot Bashar al Assad.

Selvsagt får de frivillige i Hvite Hjelmer også gjennomgå i denne sammenhengen. Mennene som graver ut døde spedbarn med sine egne hender er ikke annet enn medlemmer av en «terrororganisasjon» tilknyttet Al Qaida, og får sine oppdrag fra blant annet Nato.

Bli sint!

Paradoksalt nok er det ikke bare enkelte grupper av venstreekstremister som har sterke sympatier med ettpartistaten Syria. De siste årene har også en andel høyreekstremister utviklet en beundring for diktaturet. Dermed oppstår en situasjon der gammelkommunisten Pål Steigan og tidligere Ku Klux Klan-leder David Duke har nærmest sammenfallende synspunkter når det gjelder Bashar al Assad.

Ved å vise den usminkede virkeligheten fra den opprørskontrollerte bydelen er «Livredderne i Aleppo» på mange måter et oppgjør med kunnskapsløshet og en stadig mer høylytt kampanje av desinformasjon. Etter å ha sett filmen, fortalte en kollega meg at den hadde gjort ham så utrolig sint.

Det er lov å bli sint av «Livredderne i Aleppo». Sint på Vestens handlingslammelse, sint på dem som bevisst sprer diktatorens propaganda og konspirasjonsteorier.

Først og fremst bør man bli sint over at i 2017 er det fortsatt mulig å begå massemord av sivile uten at det får nevneverdige konsekvenser.

Følg debatten: Facebook og Twitter