NRK Meny
Kronikk

Krigen på Svalbard

Regjeringen varsler en kraftig nedtrapping av sitt engasjement på Svalbard. Samtidig gjengir norske medier påstander om at Russland forbereder en krig på og om øygruppen.

Arne O. Holm på Svalbard

Journalistveteran Arne O. Holm har funnet nye jaktmarker i nordnorske nyheter. I 2014 lanserte han nettavisen High North News som skal konsentrere seg om nordområdenyheter. Avviklingen på Svalbard skjer nesten uten nasjonal debatt. I et slikt offentlig tomrom blir det også fullt mulig å overbevise norske avislesere om at en krig er nært forestående på Svalbard, skriver Arne O. Holm.

Foto: Jan-Morten Bjørnbakk / NTB scanpix

Den offentlige nedskaleringen er en realitet som enkelt kan leses ut av statsbudsjettet for 2018.

At Russland trener på krig på Svalbard, er et sammensurium av anonyme og uverifiserte påstander, men får likevel større oppmerksomhet enn norsk svalbardpolitikk.

Ingen nasjonal debatt

Hver for seg og sammen, illustrerer disse to hendelsene avstanden, både mentalt og geografisk, mellom ytterpunktene i norsk virkelighet.

Når nyhetsredaktører ukritisk presser krigspåstandene inn mellom daglige doser med boligprisstatistikk og avgiftshopp på Tesla, er sjansen stor for at leserne tror på det som blir skrevet.

Å skremme norske avislesere med russiske krigsplaner, er ikke akkurat dagligdags.

Derimot utløser det ingen nasjonal debatt når regjeringen brått, og til dels uventet, gjør markante endringer i sin Svalbardpolitikk. Selv når forsvars- og sikkerhetspolitikk sto sentralt valgkampen, er og forblir norsk interessepolitikk i nord en øvelse for spesielt interesserte.

Svalbard, vårt geopolitiske senter, ligger for langt unna til å vekke nasjonalt engasjement, bortsett fra, altså, når det varsles krig. Det offentlige ordskiftet reduseres til et spørsmål om kullproduksjon eller ikke.

Handler bare om klima

Det urbane syn på landområdene i nord, er nesten utelukkende klimabasert. Nasjonen aksepterer uten videre regjeringens beslutning om å bruke mellom en halv og en hel milliard kroner på å sanere kullgruvene i og rundt Svea, noen mil sør for Longyearbyen.

Klimamålet er dermed oppfylt, og spørsmålet om hvordan Norge etter nedstengningen av gruvene skal forvalte sin suverenitet på Svalbard, drukner i jubelbruset over at nok en norsk industriarbeidsplass legges ned. Gruvestengningen, bortsett fra et lite uttak i Gruve 7 i Longyearbyen for å skaffe strøm til byens innbyggere, var på sikt uunngåelig.

Likevel hadde mange trodd at regjeringen vil gi seg selv tid til å styrke de øvrige samfunnsstrukturene i Longyearbyen, før gruvevirksomheten ble avviklet. Det gjorde ikke regjeringen. I stedet gikk den enda lenger i motsatt retning.

Hadde påstanden vært at Russland øvde på en invasjon av Aker Brygge, er jeg sikker på at historien hadde blitt kvalitetssjekket før den ble publisert.

Gjennom alle tider har Store Norske vært et statlig virkemiddel i en komplisert nordområdepolitikk, og en viktig brikke i forvaltningen av norsk suverenitet på Svalbard. Nå vingeklippes det statlige Store Norske. I framtida skal selskapets fremste rolle være å produsere kull til byens kraftverk. All annen virksomhet skal begrenses. Det er ikke mulig å tolke formuleringen i Næringsdepartements budsjettproposisjon på annen måte:

«Det legges med bakgrunn i dette opp til at SNSKs framtidige hovedvirksomhet skal være drift av Gruve 7, at dagens øvrige virksomhet som logistikkvirksomhet og turistvirksomhet kan videreføres dersom det kan gjøres på forretningsmessig grunnlag og er iht. til svalbardpolitiske hensyn, og at aktiviteten ut over gruvedriften ikke utvides.»

Det forsterkes av formuleringen om at «målet med statens eierskap i Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS framover (er) å bidra til at kraftverket i Longyearbyen har tilgang på stabil og sikker kullforsyning.

Les også: Frykter fremtiden på Svalbard

Andre nasjoner øker i nord

Mens andre arktiske stater styrker sin offisielle tilstedeværelse i nord, av sikkerhetspolitiske og ressursmessige årsaker, går Norge motsatt vei. Finland planlegger jernbane helt nord til Kirkenes. Russland etablerer nye millionbyer og flere havneanlegg i nord, mens Kina investerer stort i Arktisk infrastruktur.

Norge har en ferdig infrastruktur på Svalbard, i tillegg til et statlig selskap med kompetanse på blant annet arktisk logistikk og beredskap. Slik skal det ikke lenger være, og avviklingen skjer altså nesten uten nasjonal debatt.

Det urbane syn på landområdene i nord, er nesten utelukkende klimabasert.

I et slikt offentlig tomrom blir det også fullt mulig å overbevise norske avislesere om at en krig er nært forestående på Svalbard. Nå sist er det nettstedet Aldrimer som får norske medier til å rydde plass. Der blir de anonyme påstandene om at Russland har øvd seg på invasjon av Svalbard stående uimotsagt, helt til de blir dementert av sjefen for den militære etterretning, Morten Haga Lunde.

Les også: Tilbakeviser at russiske styrker har øvd på innvasjon på Svalbard

Krig på Aker Brygge

Hadde påstanden vært at Russland øvde på en invasjon av Aker Brygge, er jeg sikker på at historien hadde blitt kvalitetssjekket før den ble publisert. Å skremme norske avislesere med russiske krigsplaner, er ikke akkurat dagligdags.

Også for drøyt to uker siden brakte norske media videre påstander om at «Russland så krig om Svalbard som en mulighet». Denne gangen var kildegrunnlaget åpent, en russisk avis – Kommersant – som igjen siterte fra en ikke offentlig, russisk forsvarsrapport.

Mens andre arktiske stater styrker sin offisielle tilstedeværelse i nord, av sikkerhetspolitiske og ressursmessige årsaker, går Norge motsatt vei.

Rapporten listet ganske riktig opp det Russland oppfattet som nasjonale sikkerhetspolitiske problemer, og det de mente kunne utløse potensielle militære konflikter: Nato, Svartehavsregionen, Kurilene, medlemslandene i Arktisk Råd, ikke-arktiske stater som ønsket militær innflytelse i nord, og altså Norges velkjente krav om norsk 200-milssone utenfor Svalbard.

Forhåpentligvis har også Norge laget seg en slik liste, med samme konklusjon som i den russiske rapporten:

  • Forfatterne av rapporten anerkjenner imidlertid at til tross for «voksende trusler mot Russlands nasjonale sikkerhet» i havområdene, er muligheten for «storskala militære tiltak» mot Russland fra sjø og havsretninger usannsynlig. I hvert fall på kort sikt.

Den konklusjonen balanserer en komplisert utenrikspolitisk situasjon, men nådde aldri fram til norske avislesere.

Følg NRK Debatt på Facebook og @NRKYtring på Twitter