Tvilende troende

Det var litt problemer med mikrofonen da KrF hadde landsstyremøte i Oslo før helgen. For mange av velgerne hjalp det ikke nødvendigvis at en resolutt hotellansatt byttet den ut i pausen. Å få tak på hva Hareide sier om hvor KrF vil, og hvordan de skal få gjennomslag for politikken sin, er krevende om dagen. Det er litt mye «intern prosess» i monitor, for å si det sånn.

Ett år før stortingsvalget tyder mye på at KrF kan få en nøkkelposisjon i regjeringsdannelsen etter valget. Den første helgen i november skal KrF bestemme seg for hva de skal si til velgerne om samarbeid. Akkurat nå er det vanskelig å se for seg at KrF vil bruke den anledningen til å lukke døren for noe som helst annet enn å sitte i regjering med Frp. En dør som i praksis ble lukket allerede i 2013.

Selv om KrF i november skulle peke på en Høyre+Venstre+KrF-regjering som foretrukken før valget, vil ikke det nødvendigvis lukke døren for en Ap+Sp+KrF-regjering etter valget hvis de tre partiene får flertall, og dagens flertall glipper.

Så lenge partiet ikke lukker dører for samarbeid, vil det være vel så interessant å peke på at partiet har flere dører åpne, enn å snakke om den døren partiet selv sier er førstevalget.

Hareide sier A, men ikke p

Ukens diskusjon i partiet la vekt på sentrumsverdier, Senterpartiet og det å tenke nytt. Selv om viljen til å se mot Ap naturlig nok er større nå enn da Ap satt i regjering i 2013, er det vanskelig å per nå se et KrF som har selvtillit til å fatte en beslutning i november. I KrF er mange av stemmene og budskapene både hos dem som mener partiet bør se mot Høyre, og hos dem som ønsker KrF-samarbeid med Ap, som en reprise av debatten i 2013.

Alt KrF-leder Knut Arild Hareide ville si inn i den sorte mikrofonen foran den KrF-gule rollupen på fredag, var at KrF vil i regjering. Han pekte på KrF som et styringsdyktig parti som søker makt. Det har de gjort før, og det bør de gjøre igjen, mener Hareide. Reell regjeringsmakt er bedre enn samarbeidsavtale. Å gå til valg på å fortsette som samarbeidsparti er en nær umulig posisjon.

Jonas Gahr Støres kanskje største fordel om KrF-eres gunst, er at han kanskje kan tilby et regjeringsalternativ uten fløyparti, med tyngdepunkt i sentrum. Erna Solberg kan ikke det, så lenge Frp ikke frivillig gir opp regjeringsdeltagelse. Det er vanskelig å se for seg nå, men kan selvsagt bli en realitet dersom KrF og Venstre til sammen blir større enn Frp. Da må mye skje i norsk politikk på ett år, derfor er det umulig for KrF nå å sette alt inn på en slik løsning.

Hareides «i regjering» kan det leses som å si A, men ikke p. Han forbereder en mulig kursendring, men gjør det ikke fullt ut. Det vil han ikke før den interne prosessen er i mål i november.

Det er åtte uker fra fredagens landsstyremøtet til det neste i november. Kanskje de viktigste ukene i Hareides tid som partileder så langt.

Han kunne brukt helgen enda tydeligere til å forankre hva han selv ønsker at partiet skal lande på. Vise vei. Lede.

Nå virker det som om han er redd for å overstyre, eller bli møtt med anklager om skinnprosess. Hareides tilbakeholdenhet er forståelig fordi det er avgjørende å forankre denne beslutningen.

Det viktigste er å få et så samlet parti som mulig bak veivalget.

KrF har vært gjennom lignende prosesser før, senest i 2013. Det eneste som er sikkert, er at halvparten av partiet blir skuffet over beslutningen. Hareides kunststykke blir å minske skuffelsen til mindretallet og å hindre intern strid rundt de dørene som ikke er lukket helt igjen.

Hareides «prosjekt regjering» er heller ingen ubetydelig avklaring, selv om det er naturlig at et parti med regjeringserfaring vil tilbake i maktposisjon.

De to gangene på 2000-tallet KrF har deltatt i de to Bondevik-regjeringene, gikk partiet inn i Høyre-samarbeid med støtte fra 13,7 prosent av velgerne i 1997 og 12,4 prosent av velgerne i 2001. Da den siste perioden var ferdig, var partiet redusert til en oppslutning på 6,8 prosent ved valget i 2005.

Enten et samarbeid er med Høyre eller Arbeiderpartiet neste periode, vil det kreve ekstremt mye av et KrF om man går inn i det med så lav oppslutning som 5-6 prosent. Det er også lavere enn SVs 2005-oppslutning.

• Lars Nehru Sand om KrF: Gøy uten fløy?

Tvilende velgere

Sensommeren har ikke vært god for partiet. Flere dårlige målinger de siste dagene må forstås som et kraftig signal fra velgerne. De er tvilende til partiet som tviler til hva det skal gjøre.

På to av fire målinger presentert denne uken, har KrF ligget under sperregrensen. På den tredje, Norstats måling for NRK, går partiet ned for tredje måling på rad til 4,3 prosent. Det er kun ca 12.000 velgere over sperregrensen. På den fjerde målingen går KrF frem og ligger godt over sperregrensen.

Norstats bakgrunnstall viser at KrF tangerer den dårligste lojaliteten hele denne stortingsperioden. Andelen KrF-velgere fra 2013 som ville stemt det samme hvis det var valg nå, er kun på 63 prosent. Kun én annen gang etter stortingsvalget i 2013 har KrF hatt færre enn 70 prosent lojale velgere. Det er illevarslende for et parti som er kjent for å ha et lojalt grunnfjell.

Bakgrunnstallene viser også at partiet lekker til begge sider. KrF mister rundt 12.000 velgere til Ap og Senterpartiet, men også 11.000 velgere til Høyre. 28.500 KrF-velgere fra 2013 er nå usikre på hvilket parti de skal stemme på.

Det handler ikke bare om lekkasjen, for i hele år har det vært vanskelig å se et mønster i hvilke velgergrupper KrF over tid evner å hente nye velgere fra.

KrF har lagt et løp for å være relevante det neste året, men en situasjon under sperregrensen vil kunne gjøre dem maktmessig uinteressante.

Familiepolitikk i vinden

Det er ekstra dumt for partiet at samarbeidsspørsmålet skygger for viktige familiepolitiske debatter akkurat nå i saker hvor KrF har aller størst troverdighet.

Andre partier legger frem programforslag, og regjeringen skal legge frem statsbudsjett.

KrF sier de fremover vil stille krav, om blant annet tidlig innsats i skolen, økt kontantstøtte og fortsatt universell og økt barnetrygd. Det er dette de aller helst vil snakke om.

Er det da bare pressen og spindoktorer som er opptatt av det strategiske? Hvorfor er det viktig? Jo, fordi hvem man samarbeider med, gir et klarere bilde av hvilke gjennomslag som faktisk er realistiske. Hvilke krav man selv prioriterer. Hvordan skolepolitikken eller familiepolitikken kan bli. Spesielt for et sentrumsparti som kan se begge veier, hvor noen løsninger er nærmest blå side, mens andre løsninger er enklere å enes med de røde om.

Derfor er samarbeidet og spørsmålet om hvilken statsminister man får om man stemmer KrF, viktig. Ikke minst for de tvilende KrF-velgerne.

KrF må forståelig nok fremstå som troende.
Men ikke som troende til hva som helst.

Lars Nehru Sand ett år før valget:

• På tur med Erna Solberg: Jakten på usikkerhetstiltak
• På tur med Jonas Gahr Støre: Oppdrag makt