KrFs makt og penger

KrF gikk ut av regjeringskontorene to år før den første iPhonen ble lansert. Siden den gang har de i varierende grad hatt direktelinje til Statsministerens kontor. De fire siste årene har gitt dem lyst til å flytte inn med Høyre (og Venstre), men knutene på tråden med Frp er blitt større, flere og mer omfattende enn enkelte i partiet så for seg og andre fryktet.

Derfor går partiledelsen inn i dette landsmøtet med to forbehold som skal sikre dem et handlingsrom etter valget.

1. Landsstyret vedtok før jul et forbehold for å fortsette et borgerlig samarbeid. Forbeholdet for å fortsatt støtte Høyre er at Frp må ut av regjering. Innledningsvis skriver man i vedtaket at det å komme i maktposisjon er et selvstendig poeng. Avslutningsvis utelukker man ikke å samarbeide med Ap dersom det borgerlige flertallet faller.
2. Det er et forbehold i avtalen med velgerne knyttet til at partiprogrammet i det hele tatt lar seg realisere. Stortingsgruppen foreslår en ny økonomisk klausul i partiprogrammet. En ny setning som tar forbehold om at løftene kun kan innfris om den økonomiske situasjonen tillater det.

Begge klausulene sier veldig mye om KrF.

1. Sentrumspolitikerne og veivalget

KrF er et sentrumsparti, som nå vektlegger at de må kunne samarbeide til begge sider. Så langt har de aldri sittet i regjering med Ap. KrF har nå en åpning for å gå i opposisjon, samarbeide, eller regjere med Ap, dersom det borgerlige flertallet faller. Den største endringen fra forrige valg er likevel at partiet ikke garanterer for en eller annen form for ikke-sosialistisk regjering ved et borgerlig flertall.

Dersom det borgerlige firepartiflertallet består, er KrF klare på at de ønsker en regjering bestående av Høyre, KrF og Venstre. Det er en regjering som både må bli født og deretter leve på Frps nåde, eller unnfanges ved at Erna Solberg kvitter seg med Frp. Begge deler er svært vanskelig å se for seg pr. nå, og strengt tatt noe KrF (og Venstre som ønsker det samme) ikke har kontroll over.

Det som kan lokke KrF til et historisk Ap-samarbeid, er at en Ap+Sp+KrF-regjering kan gjøre at det for første gang på 12 år ikke sitter et fløyparti i den norske regjeringen. Det er et sentrumspolitisk gjennomslag i seg selv. Sp og KrF er kanskje de to likeste partiene, særlig i distrikts- og verdiprofil. De vil kunne legge sentrumspress på Ap i saker om alt fra distriktsprofil, lokalsykehus, forsvarspolitikk og kontantstøtte.

KrF snakker i det hele tatt mye om sentrumsprofilen og sentrumssamarbeid. Nå sist med Hareides neppe godt planlagte forslag til NRK om at Trygve Slagsvold Vedum skal bli statsminister.

Det er i beste fall en satt-på-spissen-formulering som svar på at de fleste norske valgkamper har et ensidig rødt mot blått-fokus. Ap mot Høyre. To blokker. I verste fall skaper det mer tvil rundt hva konsekvensen av en stemme til KrF kan være og gir et inntrykk av et KrF som er mer opptatt av spill enn saker.

At Hareide har et ektefølt behov for å snakke om sentrum som egen maktdimensjon i norsk politikk, er derimot forståelig. Alle vil jo nærme seg Sp om dagen, og KrF vil minne sine velgere på likheten. På landsmøtet skal for eksempel desentralisert og mer folkevalgt styring over sykehusene diskuteres.

Motkulturen og paradoksene

Sentrumspartiene er hver på sine måter betydelige motkulturpartier som har gjort dem mer og mindre aktuelle i samfunnsdebatten. De fyller og forsterker en stemme som de store partiene i mindre grad tar opp i seg.

Det faktum at KrF nå er i spill, illustrerer Hareides handlingsrom. Det viser Erna Solbergs problem og Jonas Gahr Støres (Ap) mulighet.

Vi diskuterer KrFs retningsvalg i 2017, fordi Erna Solberg siden 2013 ikke har lyktes med det Jens Stoltenberg klarte i løpet av åtte år fra 2005: Å låse et sentrumspartis posisjon til seg.

Sp-landsmøtet har uten særlig diskusjon vedtatt et Ap-Sp-basert regjeringsvalg for neste periode, mens KrF altså ikke utelukker å se en annen vei enn Solbergs Høyre. Det er fordi Høyre ikke kvitter seg med Frp.

Paradoksalt nok kan KrFs vei til Ap+Sp-samarbeid begrunnes ganske likt som avvisningen av Ap i 2013. KrF vurderer nå å se bort fra Høyre på grunn av Frp. I 2013 sa de nei til Ap på grunn av SV.

For Ap er KrF en svært viktig strategisk, langsiktig alliansepartner. Ikke bare for selv å få makt, men for å gjøre det mer krevende for Høyre å eventuelt gjenvinne den. Derfor er det ikke rart at KRLE-vedtaket til Ap allerede er kompromisset bort i Politisk Kvarter. Av Anniken Huitfeldt som selv presset gjennom å fjerne K-en.

For KrF er altså årets valg potensielt et stort retningsvalg. Det er en ekstra krevende balansegang for Hareide. Selv om avstanden til fløypartiet Frp er stor, sitter det også i KrFs ryggmargsrefleks å ville være motmakt mot et statsbærende parti på venstresiden.

Det står ganske tydelig mellom linjene i KrFs samarbeidsvedtak fra før jul: Noe annet enn et Høyre+KrF+Venstre-samarbeid må tydelig begrunnes og forklares for at det kan forstås og forsvares av et borgerlig innstilt grunnfjell.

En ganske kompromissvillig stortingsgruppe som Hareide omgås til daglig, er mindre borgerlig anlagt enn landsmøtet og kjernevelgere. Jo lenger bort fra Hareides hvite kontortelefon du kommer, desto blåere briller har KrF-erne. Sørlandet og Vestlandet. Uten bibelbeltet er KrF avkledd.

Derfor innebærer denne manøvreringen og balansegangen en betydelig risiko.

2. Idealistene og pengene

På lang sikt har ikke KrF råd til makt for enhver pris, men på kort sikt har de penger til litt av hvert. Ungdomspartiet har over år pekt på at moderpartiet bruker for mye penger, også på familiepolitiske tiltak. I helgen skal de diskutere skattelette for barnefamilier, intensiv kontantstøtte som kan gi 15.000 kroner i seks måneder, økt barnetrygd og flere lærerstillinger. Alle som har fulgt en budsjettforhandling hvor KrF har deltatt, vet også at partiet alltid krever masse småsummer til diverse hjertesaker. Det er slik partiet driver politikk. “KrF er et utgiftsparti!” sier kritikere og samarbeidspartnere.

Det kan nesten tolkes som en slags innrømmelse når stortingsgruppa og landsstyret, uten forslag om direkte debatt på landsmøtet, foreslår en økonomisk klausul som innrømmer at «hvor langt man lykkes i å nå de politiske målene, vil (…) være avhengig av det økonomiske handlingsrommet». Noe slikt står ikke i det partiprogrammet KrF gikk til valg på for fire år siden. Setningene er til forveksling lik den klausulen Ap fikk inn i den rødgrønne regjeringserklæringen i 2009.

Ved første gjennomlesning virker det innlysende at mye av KrFs partiprogram ikke lar seg gjennomføre i løpet av fire år. I hvert fall ikke hvis man samtidig leser perspektivmeldingen. KrF prioriterer stramt hvem de vil gi penger, men sjeldent så stramt hvor mye de vil bevilge. Sjeldent prioriterer de hvor de skal ta pengene fra. Langt mindre snakker de høyt om det.

«La oss være litt mer idealistiske!» Ordene og utropstegnet innleder begrunnelsen for et av de over 2.000 forslagene landsmøtet skal ta stilling til i helgen. Møre og Romsdal vil doble bistandsbevilgningene, en kostnad på 34 milliarder kroner. Det er lett å forstå KrFs hjertesaker. Begrunnelsene er ofte prisverdige, men kostnadene kan ofte være høye.

Selv KrF må balansere dyre, velmenende ønsker med økonomiske realiteter. Selv KrF må prioritere alle gode ønsker når alt kommer til alt. Derfor kan en ny klausul komme godt med. Når Hareide møter partiorganisasjonen og når samarbeidspartnere møter Hareide til budsjettforhandling.

Å balansere er alltid en øvelse i seg selv. Når KrF gjør det på den måten og i dette omfang, ser det mer ut som en prøvelse.