Dersom KrF kunne sittet i regjering med Høyre og Venstre alene, hadde de valgt det for fem år siden. Sentrumspartiet KrF var krystallklare på hva som var førstevalget. Men det er ikke et valg de har. Det Erna Solbergs Høyre har gjort til de eneste to mulige valgene for KrFerne, er om de skal sitte i regjering sammen med Fremskrittspartiet på den ene siden eller med Ap og Sp på den andre.
Å forsøke å få til et godt samarbeid med den sittende regjeringen er ikke nytt for Knut Arild Hareides parti. Dette har de på ulike vis forsøkt i fem år. I løpet av de fem årene har Frp igjen og igjen bevist hvor umulig dette prosjektet er for et sentrumsparti som ønsker seg et varmere samfunn, der den enkeltes menneskeverd står i sentrum.
La meg trekke fram noen eksempler:
- I februar 2015 beskyldte Frp-nestleder Per Sandberg KrF for å ha ansvar for terror-rekruttering og massedrap.
- I mars 2015 falt det på KrF å måtte redde regjeringen fra mistillit etter at daværende justisminister Anders Anundsen feilinformerte Stortinget i asylbarn-saken.
- Under budsjettforhandlingene i 2016, da Frp stilte ultimatum om bilavgifter, og KrF likevel bøyde av og inngikk budsjettforlik for å redde regjeringen
- I august 2017, da Sylvi Listhaug beskyldte KrF for bare å være opptatt av å bruke mest mulig penger på bistand, og ikke av hva pengene faktisk går til.
- Samme måned beskyldte Sylvi Listhaug Knut Arild Hareide for å sleike imamer oppover ryggen, i stedet for å konfrontere folk med ekstreme holdninger.
- 25. august 2017 gikk Frp og Sylvi Listhaug inn for å sette menneskerettighetene til side i behandlingen av asylsaker.
- I valgkampen i fjor, gikk Sylvi Listhaug ved skolestart ut og bad lærere og foreldre om å følge med og angi flyktningbarn de mistenkte hadde feriert i landet de hadde flyktet fra.
Toppet seg med Listhaug
Det toppet seg da justisministeren Sylvi Listhaug la ut sitt nå så beryktede Facebook-innlegg, med bilde av Al Shaabab-terrorister i bakgrunnen: Hun påsto at Ap mener terroristenes rettigheter var viktigere enn nasjonens sikkerhet. Det er ikke bare Frps utspill og politikk, men også statsminister Erna Solbergs håndtering av disse sakene som naturlig nok har vært dypt problematisk for KrF.
Etter Listhaugs dypt uriktige og alvorlige anklager mot opposisjonen, var Ernas Solbergs første reaksjon at Sylvi Listhaug skulle få fortsette som statsråd. Hun uttalte følgende til NRK: «Formen til Facebook-posten til Sylvi Listhaug var for tøff, og har ført til at retorikken i saken overdøver substansen i den».
Hun mente videre at «Det har vært en polarisert debatt fra begge sider. Rikets sikkerhet og antiterror bør diskuteres i mer ordentlige former.» Det ble av mange, med god grunn, sett på som en slags aksept av det som hadde skjedd. Siv Jensen var øredøvende stille. Det var opposisjonen og KrF som måtte ta den tunge jobben med å sette ned foten.
Dette har vært relativt gjennomgående praksis fra regjeringssjefen i slike saker. Solberg har sagt at hun «ikke ville brukt de ordene» og andre liknende formuleringer, men har – i det store og det hele – latt sin nærmeste og største regjeringspartner ture fram. Listhaug måtte til slutt trekke seg, men har siden blitt 1. nestleder i Frp og er partiets soleklare kronprinsesse.
Stor tillit til Hareide
Forrige uke meldte en rekke medier dessuten at dersom partiet velger å gå i regjering med Frp, vil det ikke være naturlig for Knut Arild Hareide å fortsette som partileder. Det er et viktig premiss for et parti som har en leder de aller fleste medlemmene synes er dyktig og har stor tillit til.
Dette er altså historien, situasjonen, partiene og regjeringsalternativet KrF har mulighet til å velge til høyre for seg. Det er en vei KrF har gått i over fem år. Først med en formalisert samarbeidsavtale, som de gikk bort fra etter valget i fjor fordi de opplevde at det ikke fungerte for dem.
Å gå i regjering er selvsagt noe annet. Men det er et faktum at gjennom de fire årene med et mer formalisert samarbeid med dagens regjering, falt KrF fra 5,7 prosents oppslutning til å ligge rundt sperregrensen med 4,2 prosent.
Nedadgående trend
Dette er fortsettelsen på en trend som begynte i 2001. Etter fire år i en sentrumsregjering, der statsminister Kjell Magne Bondevik hadde 13,7 prosent av velgerne i ryggen, stemte godt over 12 prosent på Bondevik og Valgerd Svarstad Hauglands KrF ved neste valg.
Denne gangen ble det en regjering der Bondevik var statsminister, men Høyre var største parti og preget politikken. Nedturen for KrF startet umiddelbart. I valget i 2005 var partiet nesten halvert. Derfra har det gått nedover. Mye kan tyde på at både faktiske og potensielle KrF-velgere ikke føler seg hjemme i et samarbeid til høyre.
De siste 12 månedene har partiet i hovedsak ligget rett under valgresultatet på målingene, med et tydelig unntak: Etter Hareides tale til landsstyret har de hatt store oppsving på flere enkeltmålinger, og rundt 2000 mennesker har meldt seg inn i partiet.
For et sentrumsparti vil og skal det være et vanskelig valg hvilken side man velger å samarbeide med eller gå i regjering med. Et parti der det ikke er sterke og ulike meninger om slike spørsmål kan neppe kalles et sentrumsparti. Det er ikke så enkelt som et valg mellom H og Ap for KrF. Det er store fordeler og ulemper begge veier, og gode, lojale KrFere vil falle ned på ulike standpunkt. I kampens hete blir både ord og meninger sterke. Å stoppe opp og se litt tilbake er – uansett hva man selv mener – likevel nyttig for å finne en god vei framover.
