NRK Meny
Kommentar

KrF i en stille krise

KrF sliter i det stille og problemene stikker dypt. Partiet må bestemme seg for hvor mange valg man evner og ønsker å ta for å komme seg ut av det.

Fakkeltog for tros- og livssynsfrihet

KrF-leder Knut Arild Hareide og nestleder Kjell Ingolf Ropstad må jobbe med organisasjonsutvikling i årene som kommer, skriver politisk kommentator Lars Nehru Sand.

Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Hvem skulle trodd det var KrF som manglet en høyere himmel?

KrF mangler en overordnet strategi som man evner å forankre. I tillegg sliter partiet med kommunikasjonen, mangler en vinnersak og har et partiapparat med ansatte og tillitsvalgte som ikke er gode nok. I spørsmålet om politisk samarbeid og å prioritere sine standpunkt sliter KrF med å ta valg.

KrF er rett og slett et parti uten en overordnet strategi, hvor ansvar ikke er tydelig fordelt.

Så brutalt kan det sies.

Man kan lett få inntrykk av at det skules mye, feies en del under teppet og hviskes en del i KrF. De mest interessante samtalene med KrFere har man på tomannshånd. Fra talerstolen tar de fleste høyde for at budskapet må tilpasses at ingen del av partiet bør bli sinte eller føle seg som en taper.

I mange partier sliter man med å bli enige. I KrF sliter man åpenbart med å håndtere uenighet. Flere politikere over flere år sier at partiet må tørre å være mer uenige og gjøre noen harde prioriteringer.

Elendig valgresultat

hareide ansikt

På KrFs valgvake i Oslo hadde man rigget til partieffekter og håpt på et valgresultat på 5-tallet.

Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Kristelig Folkepartis dramatiske valgresultat har ligger litt under den politiske nyhetsradaren mens Arbeiderpartiets tårer har fått stor oppmerksomhet.

I høst stemte 74.000 færre velgere på Ap, sammenlignet med 2013. En størrelse som tilsvarer 8,4 prosent av 2013-velgermassen. KrF fikk 36.000 færre stemmer enn i 2013. Det tilsvarer 22,5 prosent av 2013-velgermassen på 158 475 velgere. Regner man litt annerledes enn vanlig er når partisøylene vises på valgnatten, kan man se hvor stort nederlag høstens valg faktisk er. Faretruende nær sperregrensen med bare 4,2 prosent oppslutning.

De siste 20 årene er det kun ett eksempel på at KrF har klart å løfte seg fra et stortingsvalg til det etterfølgende kommunevalget. Skulle KrF havne under 4 prosent ved kommunevalget om to år, vil veien frem mot stortingsvalget 2021 sannsynligvis bli enda tyngre for partiet.

Det mest behagelige for flest i KrF er at man konkluderer med at velgerne gikk både til Jonas-partiene og Erna-partiene. Fordi det underbygger at KrFs sentrumsdilemma. Og underbygger at et samarbeidsvedtak som åpnet for begge deler var riktig.

I mange partier sliter man med å bli enige. I KrF sliter man åpenbart med å håndtere uenighet.

Lars Nehru Sand, politisk kommentator i NRK

Andre i partiet peker på at få velgere gikk til Ap (og SV), mange gikk til sentrums-nabo Senterpartiet og flest gikk til høyresiden. Spesielt blant dem som mener det er riktigst av KrF å se til ikke-sosialistisk side.

Samarbeidsvedtaket får mye av skylden

Mye av skylden for det dårlige stortingsvalget i år tilskrives samarbeidsvedtaket. Vedtaket som la opp til en Høyre, Venstre, Krf-regjering, stengte døren for et regjeringssamarbeid med Frp, men ikke utelukket et samarbeid med Ap, ble kronglete og vanskelig å kommunisere til velgerne.

Statsminister på valgkamp.

Erna Solberg var KrFs foretrukne statsminister og startet valgkampen på hjemmebesøk hos Hareides foreldre på Bømlo i Hordaland.

Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix

Ingen kan være overrasket over det. Kanskje aller minst de som faktisk enstemmig vedtok det. Samarbeidsvedtaket er rett og slett en god illustrasjon på hva som skjer når partiet prøver å samle seg, men ikke vil skjære gjennom.

Det innser mange i partiet nå. De må heller ikke glemme at det enstemmige vedtaket ble til i en situasjon hvor ingen snakket om sannsynligheten for at de fire samarbeidspartiene forrige periode faktisk skulle gjenvinne flertallet. Derfor var det et aktivt ønske fra KrF å ha et handlingsrom til å manøvrere dersom Ap fikk statsministeren. Dette gjorde man med åpne øyne.

Nå ser man at åpningen for Ap ble et problem for mange borgerlige velgere. Det samme trekkes frem om at Listhaug-kritikken gjorde det vanskelig for KrF å fremstå som en tydelig Erna-garantist, tross mamma-besøk i valgkampen.

Konklusjonen, hvis man mener vedtaket burde vært klarere, er også at én side i KrF burde gått på et tydeligere tap på landsmøtet enn de gjorde. Enten de som ville åpne for eller gå inn i en eventuell Ap-regjering. Eller de som ville ha en form for borgerlig samarbeid, om så med Frp.

Partiet manglet vinnersak

Samarbeidsvedtaket ble samtidig en større del av KrFs valgkamp fordi partiet ikke hadde noen prioriterte politiske standpunkt.

Partiet ville ha en lærernorm, men har ikke tilstrekkelig eierskap til skolepolitikk slik at det når igjennom i debatten.

Partiet ville ha noen familiepolitiske satsinger, men budskapet om økte permisjoner, økte støtteordninger ble enten for komplisert eller for lite nytt til at man nådde bredt ut til medier og velgere med det. De fleste vet at KrF er for kontantstøtte, liksom.

Når partiet ikke var så sakspolitisk interessante, men et potensielt maktpolitisk vippeparti, ble samarbeidsspørsmålet tidvis altoppslukende.

Sliter organisatorisk

Det meste interessante i den 20 siders rapporten som KrFs landsstyre behandlet bak lukkede dører fredag er hvordan partiets evalueringsutvalg ser på partiets store organisatoriske utfordringer.

Valgkampboder på Karl Johan.

KrF var ikke godt nok rigget for å drive valgkamp på gater og torg, viser partiets egen valgkampevaluering.

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Partiet manglet en overordnet strategi og har over tid slitt med strategiarbeidet. Internkommunikasjon, forankring og ansvarsfordeling fungerer ikke. Partiets egne medlemmer i liten grad var aktivisert. Det er den korte valgkampen. Alle ledd i organisasjonen blir stilt til ansvar.

Mye av dette er ganske elementær organisasjonsutvikling og partibygging. KrF har sviktet over tid og betaler prisen nå.

Mer alvorlig er det at KrF-laget beskrives som for dårlig. Kvaliteten på skolering og kompetanse er for dårlig. Det etterlyses tiltak innen organisasjonsutvikling og strategiutvikling. Partiet har ikke vært gode nok til noen av delene, er konklusjonen. «Det er mye gærent over tid», sukker en av partitoppene som har fått tilsendt den fortrolige fullversjonen av dokumentet.

Ved kommunevalget i 2011 stilte partiet lister i 331 kommuner. Fire år etter klarte man ikke målet om å stille lister i 300 kommuner, men måtte nøye seg med 292 kommunelister.

Mye av dette er ganske elementær organisasjonsutvikling og partibygging. KrF har sviktet over tid og betaler prisen nå.

Lars Nehru Sand, politisk kommentator i NRK

Det sier noe om en grasrot som over tid har visnet bort. Problemene stikker med andre ord dypt. Og det er ikke blitt organisatorisk enklere av at partiet nå har mistet stortingsplassen i flere fylker.

KrF har altså blitt færre, dårligere og med en kultur hvor man ikke evner å gjøre prioriteringer og å leve med interne nederlag og stå felles opp for interne vedtak.

En slik organisasjon vinner ikke valg. Et slikt parti må fornyes. Det tar tid. Og det krever aktiv ledelse som viser vei både bak lukkede dører og ute i det offentlige rom.

Egentid og selvtillit

-Vi trenger egentid. Vi må definere KrFs rolle og være trygge på oss selv og skape stolthet rundt KrF, sa Oslo KrFs Erik Lunde fra talerstolen i den åpne debatten etter Hareides tale fredag.

Krfs landsstyremøte 2017.

Hareide og partiets landsstyre fikk fremlagt en nedslående evaluering på landsstyremøtet i forrige uke.

Foto: Mariam Butt / NTB scanpix

Vil man se hva KrF ikke er, kan man se på hvordan Siv Jensen har samlet en maktkritisk og regjeringsvillig del av partiet sitt om regjeringspartiet. Hvordan Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum navigerer mange borgerlige innstilte og rødgrønt innstilte politikere i Senterpartiet. Hvordan SV-leder Audun Lysbakken samlet organisasjonen om noen hovedkrav som ble førende for valgkampen.

Alt handler om å ta valg. Forankre. Meisle ut en strategi.

Partiet må snakke om problemene hvis de skal løses. Mye med KrF blir ikke bare bedre av å «gå videre» og å «se fremover».

Derfor må det tas valg.

Det blir ikke enkelt, det heller.