Kraften i kjeften

Kulturminister Trine Skei Grande har sagt at hun gjerne vil ha kjeft for Kulturmeldingen hun la på bordet fredag. Og kjeft kommer hun til å få.

Forventningene har vært store til denne første kulturmeldingen på 15 år. Nå er den her. Full av begeistring, men samtidig ganske luftig og litt svulstig.

Noen vil gi henne kjeft for formuleringer om at det skal være et overordnet kulturpolitisk mål at kulturlivet skal skape og formidle et kulturtilbud som blir «opplevd som relevant, og som representerer befolkninga». Hva og hvem skal bestemme hva som er relevant og hva som representerer folket? Det svarer ikke meldingen på.

Ingen penger

Det hun kommer til å få mest kjeft for er at Kulturmeldingen ikke bærer bud om flere kroner til et felt som skal igjennom en temmelig radikal endring i løpet av de neste årene. I hvert fall hvis Grande får det som hun vil. I stortingsmeldingen står det at «Alle tiltak, strategiar og prioriteringar som blir omtalte i meldinga, kan gjennomførast innanfor dei gjeldande ressursrammene».

Men mange er engstelige for at budsjettkronene fra «gjeldande» ressursrammer kommer til å ende opp hos kultursjefene, heller enn hos de skapende kunstnerne. Det kan det være god grunn til å frykte.

Kultur er tiltenkt en viktig rolle i regionaliseringspolitikken som nå føres. Et nokså oversiktlig statlig kulturliv skal bli til elleve kulturfylker, og det er lett å se at det kan føre til økt styring og mer byråkrati.

I tillegg vil flere av landets største museer, teatre og orkestre savne en helt konkret tilbakemelding på om de i fremtiden fortsatt skal være nasjonale og eies av staten, eller om de skal være de nye regionenes ansvar. Meldingen gir ingen klare svar på det spørsmålet.

Grandes visjon

Kulturministeren har tydeligvis stor tro på kraften som ligger i en god krangel. Trine Skei Grande har i løpet av sine måneder som statsråd opplevd å bli tolket i best mulig mening av kulturfolket. Hun har stor selvtillit, og blir trodd når hun snakker om den enorme energien som ligger i et velfungerende kulturliv.

Så har da også meldingen fått tittelen «Kulturens kraft». På 95 tettskrevne sider skisserer hun fremtidens kulturpolitikk. Ideologisk fundert, ifølge henne selv.

Dette er altså hennes versjon av hvordan vi bør tenke, handle og forstå Kultur-Norge i de nærmeste årene.

Møtt med velvilje

I all sin ferd som kulturminister, har Grande snakket begeistret om kunst og kultur. Men slett ikke som ideologi, mer som en viktig og nyttig ingrediens for et levedyktig samfunn.

Det har vært lett å like budskapet. Hun har fortalt kultursjefer og kommunepolitikere at kunst og kultur gjør at folk søker sammen. At det utvikler kvalitetsbevissthet og bygger den tilliten som skal til for at unger og eldre kan forklare hvorfor de liker det de liker.

Begrepet dannelse trives godt i kulturministerens munn, og hun bruker det flittig.

Men det aller viktigste nytte-argumentet hun har, det er ytringsfriheten. Kunst skapes i dette frihetsrommet. Og der kreativiteten er, der møtes også menneskene. For Grande er kunst og kultur en nyttevekst som bygger det sterkeste bolverket mot angrep på liberale verdier. Kulturpolitikk er ytringsfrihetspolitikk, sier hun. Ofte.

Kulturministerens mål er å se hele kulturlivets næringskjede i et vakkert samspill. Om du er ung eller gammel, bor i by eller bygd, skal du ta del i Grandes store kulturelle fellesskap. Slik sett er hele meldingen en bruksanvisning til landets politikere om hvorfor de skal bruke penger på kunst og kultur.

Og at det er en nyttig ting, kan ingen komme fra.