Koppen er et symbol på et snart 50 år langt kjærlighetsforhold til favorittlaget. Alle som har forsøkt å diskutere engelsk fotball med ham, vet hvor sterk lidenskapen er.
Fredag 10. januar starter Amnesty Norges John Peder Egenæs dagen med å holde appell foran ambassaden til Saudi-Arabia i Oslo, hvor Amnesty International i fem år har demonstrert mot fengslingen av Raif Badawi.
Badawi er blogger og samvittighetsfange. I 2014 ble han dømt til 10 års fengsel og 1000 piskesalg for å ha opprettet en nettside for samfunnsdebatt av domstolen i Jeddah i Saudi-Arabia.
Samme morgen er spillerne i den spanske storklubben Barcelona på vei til flyplassen i samme by for å reise hjem til Catalonia etter å ha tapt for Atlético Madrid i semifinalen i den spanske supercupen. Og byen vi snakker om er altså fortsatt Jeddah i Saudi-Arabia.
For det er her Spanias fire beste lag sin sist sesong, Real Madrid, Valencia og de to tidligere nevnte, Barcelona og Atlético Madrid, gjør opp om den såkalte supercupen.
Nå er formatet utvidet, inntektene likeså. For rettighetene til hele turneringen, er absurd nok solgt til det velstående kongedømmet i Saudi-Arabia.
Det gjør at verdens beste spiller, Lionel Messi, måtte gå skuffet av gresset på King Abdullah Sports City stadion i Jeddah i stedet for på Camp Nou hjemme i Barcelona.
Og det er jo nødvendigvis ikke fotball dette egentlig dreier seg om. Dette er det Amnesty selv kaller sportsvasking.
Fenomenet som innebærer at stater med et dårlig omdømme internasjonalt, særlig med hensyn til menneskerettighetssituasjonen i landet, kjøper store sportsarrangementer egnet til å bedre deres tilsmussede fremtoning.
Vi så det i 2019, hvor den italienske supercupen gikk av stabelen i Riyadh like før jul. Men året ga oss også andre eksempler på sportsvasking. Finalen i Europaligaen i fotball i hovedstaden i Aserbajdsjan, Baku, og med VM i friidrett i Doha i Qatar.
Vi kommer også til de grader til å få se det i 2022. Først er det vinter-OL i Beijing og senere fotball-VM i samme Qatar.
I mellomtiden skal de spanske storlagene i fotball tilbake til Jeddah. Den samlede sum Saudi-Arabia har betalt for tre år er på anslagsvis 1,2 milliarder kroner. For denne prisen skal det spanske fotballforbund forbedre sine muligheter for å få VM i 2030.
De skal også unngå å nevne Saudi-Arabias grove menneskerettighetsbrudd, inkludert utstrakt kvinnediskriminering.
Arrangørene har forsøkt å komme dette i møte ved å la kvinner slippe fritt inn på fotballkamper når de spanske lagene besøker kongedømmet.
Men ingen tror på forandring. Journalisten Orfeo Suárez uttrykte det slik i den spanske avisen El Mundo: – ‘Hvis kvinnen er spansk og spiller fotball, forsvarer vi henne. Er hun arabisk og anonym, ser vi heller på kontoutskriften vår’.
Men så var det denne koppen til herr Egenæs. For den spanske supercupen er bare den spede begynnelse fra gulfstatene.
Tydeligst ser vi det ved Qatars kjøp av franske PSG, og de enorme investeringene i Manchester City fra kongefamilien i Abu Dhabi i Emiratene.
Sheikh Mansour, som formelt regnes som eier, har vært på én (1) kamp siden han kjøpte klubben i 2008. City har vunnet den engelske ligaen de to siste sesongene. Mens det for den andre Manchester-klubben, United, bare har gått nedover.
Derfor er ingen overrasket over at det til stadighet spekuleres at den amerikanske Glazer-familien snart vil selge klubben, med betydelig profitt.
Det som er nytt, er at de mest hardnakkede ryktene går på at det er Saudi-Arabia og deres mektige kronprins Mohammed bin Salman som nå ønsker å overta det som betegnes som verdens største fotballklubb. Til en pris antydet å kunne overstige 40 milliarder kroner.
Mohammed bin Salman er mannen som de facto styrer kongedømmet og som antas å ha beordret drapet på blant andre journalisten Jamal Khashoggi.
Fotball er i sin natur ment å skape subjektive valg, og gjennom det potensielle dilemmaer.
Men disse er på vei til å bevege seg langt ut over det lekbaserte nivå idrett en gang for lenge siden var ment å holde seg på, og bli både politiske og personlige.
Særlig for en som i tillegg er generalsekretær i verdens mest kjente menneskerettighetsorganisasjon.
For hvor går grensene for vår lidenskap og kjærlighet til favorittlag og favorittutøvere.
Når idrett og politikk ikke lenger kan holdes atskilt. Når hvert mål favorittlaget skårer dypest sett bare bidrar til å pynte imaget til klodens mest brutale regimer.
Mens fansen til Manchester City har gledet seg så mye over uvant suksess at fansen tidvis har gått i direkte i forsvar for eiernes fremferd som regime, er stemningene også der i ferd med å endre seg.
For én mann vil et saudiarabisk oppkjøp av Manchester United imidlertid endre alt når det gjelder kjærligheten. Den til et fotballag midt i England.
For ett sted går grensen for John Peder Egenæs. Skjer dette, er det slutt på mer enn 50 år med intens kjærlighet.
-'Fotball er så viktig for meg at jeg kan tåle mye, men å være supporter av en klubb eid av den massemorderen, der går grensen', som han sier det selv.
Da ryker til og med koppen.