Helt siden eidsvoldmennene avsluttet sitt arbeid i 1814 har Grunnloven pålagt Stortinget å kontrollere regjeringen. Da var hovedfokuset på regnskapskontroll, men med årene har kontrollfokuset utviklet seg i tråd med samfunnsutviklingen for øvrig. Da Kontroll- og konstitusjonskomiteen ble etablert i sin nåværende form i 1993, ble den gitt fullmakter andre komiteer på Stortinget ikke har.
Én av de viktigste rettighetene er at et mindretall i komiteen kan opprette kontrollsak og besørge åpen kontrollhøring.
Komiteen har nå gjennomført sin mest omfattende kontrollhøring noensinne. I løpet av fem høringsdager om tragedien 22. juli i fjor, har mange av de involverte forklart seg og mange har blitt presset på egen rolle og forståelse. Det er en viktig del av den parlamentariske kontrollen.
Det å direkte konfrontere våre viktigste ledere i embetsverket og de øverste politiske ansvarlige, må gjøres om en skal komme nærmere plasseringen av et ansvar.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Det viktigste er å plassere ansvar
Det er forskjell på de ulike partienes utspørringer og sikkert også på motivene for spørsmålene som stilles. Samtidig har hele komiteen samlet seg om at den viktigste oppgaven i denne saken nettopp er å plassere ansvar. Ansvar trenger ikke bety at noen må gå, men for politiske ledere er det satt ned en del premisser av Stortinget for hva det å ta ansvar i parlamentarisk forstand betyr.
I en slik situasjon er det naturligvis stortingsflertallets utgangspunkt som må være avgjørende. Derfor var det litt overraskende at statsministeren i kontrollhøringen viste til at han var enig med mindretallet da Gerhardsen-regjeringen ble felt i den såkalte «Kings Bay-saken» i 1963. Da ble regjeringen felt blant annet fordi flertallet mente at regjeringen ikke hadde latt seg informere tilstrekkelig om forholdene i Kings Bay. Det var heller ikke på plass tilfredsstillende kompetanse knyttet til gruvedriften. Regjeringen hadde heller ikke vist tilstrekkelig initiativ for å rette opp sikkerhetsmessige svakheter. Regjeringen hadde også unnlatt å iverksette egen sikkerhetsforskrift for gruvedriften.
Manglende ledelse og initiativ
I terrorsaken har regjeringen blant annet fått kritikk for å ikke ha latt seg informere tilstrekkelig av embetsverket.
De er kritisert for å ha unnlatt å utferdige forskrift til sikkerhetsloven i forhold til objektsikring i sin periode, selv om loven var på plass i 2001.
De har fått kritikk for manglende ledelse og initiativ i forkant av hendelsen.
De er kritisert for at nødvendig mannskap ikke var til stede den skjebnesvangre dagen.
LES OGSÅ: Derfor bør Stoltenbergs (u)kultur bekymre oss
Hva betyr "ansvar"?
I en parlamentarisk sammenheng er det derfor interessant å se nærmere på hva ansvar faktisk betyr og hva Stortinget har sagt om dette før. Det er langt fra selvfølgelig at parlamentarisk ansvar automatisk skal omdefineres fordi regjeringspartiene samlet har tre mandater flere enn mindretallet i Stortinget.
At noen, for eksempel en statsminister, tar sitt parlamentariske ansvar, som tradisjonelt betyr at han og hans regjering går av, innebærer ikke at partisammensetningen av en ny regjering må bli annerledes.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Må se den større sammenhengen
Når Kontroll- og konstitusjonskomiteen skal forsøke å plassere ansvar for de alvorlige feil og mangler Gjørv-kommisjonen har beskrevet i sin rapport, så må den ansvarsplasseringen ikke resultere i et politisk spill om hvem som skal sitte igjen med Svarte-Per. Saken er som sådan så alvorstung at vi alle må bidra til at også konklusjonene tas alvorlig. Det gjelder uavhengig av hvilken konklusjon som treffes og uavhengig av om komiteen er enig eller delt.
Partiene skal ta sitt ansvar på alvor i en slik prosess, og det er ikke politisk spill å være uenige om konklusjonen. Det er imidlertid viktig at en ser på helheten og på hvilke stolper Stortinget tidligere har satt ned.
Den jobben som nå skal gjøres er viktig. Selv om det naturligvis er utopisk å se for seg at Stortinget med rød-grønt flertall eventuelt bidrar til å felle egen regjering, så handler det også om en statsmann som må sette seg selv inn i en større sammenheng enn en tilfeldig rød-grønn koalisjon.