NRK Meny
Normal

Kontantstøtten – velferdsordningens fiende

Økt kontantstøtte betyr i praksis at enda flere kvinner henvises til hjemmet i stedet for arbeidslivet.

KRFs kontantstøtteplakat
Foto: Vidar Knai / NTB scanpix

Satt på spissen kan vi si at regjeringen i dag bidrar, og nå øker støtten, til statsfinansiert utenforskap. En ordning som holder kvinner utenfor arbeidslivet og barn borte fra barnehagen.

Da kontantstøtten ble innført i 1998 av Kjell Magne Bondeviks første regjering, representerte den et klart brudd med tidligere norsk familiepolitikk. Til da hadde politikken vært rettet mot å styrke likestillingen mellom mødre og fedre.

Velferdsstaten er heldigvis et solidarisk prosjekt.

Daværende barne- og familieminister Svarstad Haugland i KrF slo da også fast at kontantstøttereformen ikke hadde noen målsettinger om kjønnslikestilling. Reformen skulle ganske enkelt være for foreldre som ønsket mer tid sammen med barna. Ordningen er likevel et brennbart tema av flere grunner. I dag er det full barnehagedekning, mens kontantstøtten i «gamle dager» var en slags kompensasjon til alle de som ikke fikk subsidiert barnehageplass.

I sommer har regjeringen valgt å øke kontantstøtten til rekordhøye 7500 kroner i måneden.

Solidarisk prosjekt

Argumentet at man ikke kan «betale folk for ikke å jobbe» brukes også. Og her er det underliggende temaet interessant: Kontantstøtten er en velferdsordning, og som alle andre slike ordninger finansieres den av at vi arbeider og er produktive. Uten arbeid og produktivitet er ikke ordningen bærekraftig, og dermed kan vi ikke opprettholde samme størrelse og omfang på velferdsordningene.

Velferdsstaten er heldigvis et solidarisk prosjekt. Vi som kan jobbe, finansierer de som ikke kan jobbe, for eksempel fordi de er syke eller omsorgstrengende.

Men mottakerne av denne spesifikke ordningen er hverken syke eller omsorgstrengende. Vi må våge å stille oss spørsmålet om vi ønsker å beholde ordningen på bekostning av de syke og omsorgstrengende? Hvis vi ønsker å beholde familiens frihet til å la en part skal være hjemme på statens regning, må vi innstille oss på å redusere kravene til hva velferdsstaten kan gjøre for oss. Vi kan ikke kreve og forlange stadig mer offentlig velferd, samtidig som vi mener at vi skal slippe å bidra til å finansiere den. Regnestykket er i grunnen ganske enkelt.

Vi kan ikke kreve og forlange stadig mer offentlig velferd, samtidig som vi mener at vi skal slippe å bidra til å finansiere den.

Folk fryktet også at kontantstøtten ville undergrave likestillingsprosjektet med to-forsørgerfamilien, og oppfordre mødrene til å gi opp lønnsarbeidet for å «gå tilbake til kjøkkenbenken».

KrF uformet riktignok kontantstøtten som en kjønnsnøytral ordning, den skulle gjelde for både fedre og mødre. Men statistikken viser at de fleste som brukte ordningen var kvinner som i utgangspunktet jobbet lite.

Hvilepute for arbeidsføre

Analyser fra NAV viser også at det er foreldre med lav inntekt som i størst grad mottar kontantstøtte. Lav yrkesaktivitet blant mødre ser ut til å øke sannsynligheten for at de mottar kontantstøtte. Det kan bety at mødres forhold til arbeidslivet fortsatt er en viktig faktor for å forstå betydningen av kontantstøtteordningen i Norge og hvordan denne ordningen blir en hvilepute for arbeidsføre mennesker.

En rapport om norsk integreringsarbeid fra OECD har blant annet også uttalt seg kritisk om ordningen og anbefalt å avskaffe den. Sentralt i kritikken mot kontantstøtten har vært at den bidrar til dårligere integrering av innvandrere i det norske samfunnet, siden en høy andel av dem som benytter ordningen har innvandrerbakgrunn.

Men mottakerne av denne spesifikke ordningen er hverken syke eller omsorgstrengende.

Samtidig er minoritetsspråklige mødre kanskje de som trenger aller mest å komme seg ut i samfunnet. Det er slik de kan skaffe seg sosiale nettverk, positive relasjoner og kontaktpunkter til det norske samfunnet.

Dette er primært viktig i integreringsarbeidet, men også i arbeidet mot mannshierarkiet, et tradisjonelt kjønnsrollemønster, utenforskap og den sosiale kontrollen som råder i mange innvandrermiljøer.

Rammer kvinner og barn

I dag ser vi at kontantstøtten har utviklet seg til å bli en ordning som i all hovedsak blir brukt av de med de laveste inntektene, og en høy prosentandel er innvandrere. Dette rammer ikke bare kvinnene, men også deres barn, fordi minoritetsspråklige barn har dårligere muligheter til å lære norsk hjemme enn i barnehagen.

Ved å bli holdt hjemme går disse barna også glipp av nødvendig sosialisering. Selve bruken av kontantstøtten har ført til at ordningen har blitt en kontantutbetaling til familier som preges av barnefattigdom.

Dette må nødvendigvis reise nye spørsmål om hvordan vi kan forebygge barnefattigdom og marginalisering i fremtiden og hvordan vi kan nå målene om økt inkludering og likestilling i en fremtidig norsk arbeidsmodell uten at den slår i hjel velferdsmodellen.

Dersom en ønsker reelle endringer i retning av mer likestilling og integrering i arbeidslivet vil det trolig ha størst effekt å avvikle kontantstøtteordningen.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook OG @NRKYtring på Twitter