«Opprørere med støtte fra Tyrkia sto etter alt å dømme bak saringass-angrepet mot Damaskus-forstaden Ghouta i august i fjor, der hundrevis av sivile ble drept».
Slik innledes en NTB-artikkel 10. april – publisert av blant andre VG og Dagsavisen – med sensasjonelt innhold. Sensasjonelt, fordi vestlige land ledet av USA var nær ved å gå til krig mot Syrias regime i fjor høst basert på konklusjonen om at det var president Bashar al-Assads styrker som hadde brukt nervegassen sarin mot opprørskontrollert område natt til den 21. august.
Basert på tekniske antagelser
Kilden til artiklene er den amerikanske journalisten Seymour Hersh som i 1970 mottok Pulitzer-prisen for sine artikler om My Lai-massakren i Vietnam. Den siste tiden har derimot 77-åringens avsløringer blitt stadig mer bisarre. I fjor hevdet han at militæraksjonen som drepte Osama bin Laden i Pakistan var «en eneste stor løgn». I år fulgte Hersh opp med å avsløre at det var nervegass levert til al Qaida fra Nato-landet Tyrkia som ble brukt mot opprørernes eget område i august.
Denne siste påstanden ser ut til å være basert på to tekniske antagelser. For det første skal rester av sarin funnet etter gassangrepet ikke ha matchet noen av de produksjonsseriene med nervegass som Russland hadde forsynt Assad med. For det andre skal rakettene som spredde gassen ha vært «hjemmelagde» og med altfor kort rekkevidde til å ha blitt skutt opp fra regimekontrollert område.
Tilbakevist
Når det gjelder nervegassen som ble brukt, så påpeker en ekspert på kjemiske våpen, Dan Kaszeta, at det ikke bare er svært vanskelig å koble prøver fra ett sted til én bestemt produksjonsserie, men at Syria dessuten bruker såkalt binær sarin. Det betyr at nervegassens to komponenter blandes rett før bruk, noe som gjør det nærmest umulig å spore den tilbake til én bestemt produksjonsserie. I tillegg gjør Kaszeta et poeng av at den syriske nervegassen brukt i august inneholdt spor av hexamin. Aldri tidligere skal denne kjemikalien ha blitt funnet i sarin, men Syrias regime har selv oppgitt at 80 tonn hexamin var en del landets program for kjemiske våpen.
Selv om Hersh ikke nevner rakettene som spredde nervegassen i sin opprinnelige artikkel, forklarer han i senere intervjuer at disse var «hjemmelagde» og ikke kunne ha nådd frem fra de områdene som var kontrollert av regimet.
Begge disse påstandene blir kategorisk avvist og plukket fra hverandre av analytiker Elliot Higgins som i en serie innlegg i sin blogg dokumenterer at rakettypen som ble brukt ikke er funnet andre steder i verden enn hos nettopp Assads styrker. Higgins, som for øvrig holdt foredrag for norske journalister under årets SKUP-konferanse, dokumenterer videre hvordan alle områder som ble angrepet med Sarin var innenfor rakettenes rekkevidde fra regimekontrollerte områder.
Vanskelig å etterprøve
Avsløringen av en konspirasjon mellom Nato-landet Tyrkia og al Qaida er i hovedsak basert på én anonym kilde, en «tidligere etterretningsmedarbeider» som Seymour Hersh siterer ikke mindre enn 31 ganger i sin artikkel. Det styrker ikke akkurat sakens troverdighet at nær sagt alle avgjørende opplysninger enten består av hemmelige dokumenter – som ikke legges frem – eller av uttalelser fra denne anonyme tidligere etterretningsmedarbeideren.
Også i andre sammenhenger er det blitt stilt spørsmål ved journalistens utstrakte bruk av anonyme kilder. Denne arbeidsmetoden har gjort det svært vanskelig for andre å etterprøve eller kontrollere hans påstander, og litt for ofte har sitatene fra de anonyme kildene virket for perfekte til å være sanne.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Konspirasjonsteori og kildekritikk
I denne saken har flere kritikere spekulert i om den «tidligere etterretningsmedarbeideren» er en ultrakonservativ skribent med navnet Michael Maloof som i januar publiserte en artikkel med lignede konklusjon som Hersh. Maloof mistet for øvrig sin sikkerhetsklarering i 2001 på grunn av forbindelsen til en antatt våpensmugler og har dermed ikke hatt tilgang til klassifisert informasjon de siste 13 årene.
Nå bør det nevnes at ikke alle norske medier har gjengitt påstanden til Seymour Hersh like ukritisk som VG og Dagsavisen. I NRK sin versjon går det klart frem at den nettopp er en påstand. Aftenposten valgte på sin side å intervjue Hersh og stiller blant annet spørsmål ved hvorfor ingen av de store mediene i USA har referert saken.
Verken dokumentasjonen eller presentasjonen av den siste avsløring til Seymour Hersh er spesielt uvanlig i konspirasjonsteorienes verden. Der er det helt normalt å plukke informasjon selektivt for å bevise at vi alle er ført bak lyset, samtidig som logiske brister og selvmotsigelser forbigås i stillhet eller benektes. Det uvanlige er derimot at enkelte norske medier velger å presentere en tvilsom konspirasjonsteori som om den skulle ha vært fakta.
