Kongen med den lange fortiden

«De andre på sovesalen er så slemme. Goodness, de er så grusomme, jeg visste ikke at noen kunne være så slemme».

Dette skrev dronning Elizabeths eldste sønn, Charles, ung og skrekkslagen, i et brev fra kostskolen Gordonstoun i 1964. Det var faren hans som hadde bestemt at han skulle begynne på hans egen gamle skole, oppe på den forblåste kysten av Skottland.

Skolen var kjent for sitt spartanske og rigide regime, og Philip mente at den følsomme sønnen ville ha godt av å bli litt tøffere. Men for prinsen ble farens valg katastrofalt.

Charles ble tungt mobbet. Han skal ha blitt sperret inne i en kurv og satt under en kald dusj. De andre slo ham og kastet sko på ham, og hvis noen var hyggelige mot ham, laget de andre guttene slurpelyder, for å antyde at den som forsøkte å være vennlig mot Charles bare var ute etter å smiske seg inn på en kongelig prins.

Charles var oppdratt til å være ulastelig høflig i enhver situasjon, og ble irettesatt hvis han glemte å si «mister» til livvakten. Han var rystet over råskapen på Gordonstoun, og tryglet foreldrene om å ta ham ut av skolen.

Men det var utenkelig at kongefamilien skulle påføre skolen et slikt prestisjetap. Charles måtte holde ut.

Mannen som onsdag kveld ble kong Charles III av England har ikke lagt skjul på at han synes livet har vært vanskelig. Vennene hans kaller ham «Tussi», på grunn av hangen hans til svartsyn. Kongen har også overbevist om at mange av vanskelighetene har hatt direkte sammenheng med det at han var prins og tronarving.

Det var dette som gjorde at han måtte bli på Gordonstoun, og det var dette som gjorde at han ikke stod fritt til å velge hvem han ville gifte seg med, men ble diskret skjøvet i retning av den unge lady Diana Spencer.

Hun var ung, adelig, vakker og uberørt, perfekt for monarkiet, men ikke fullt så perfekt for Charles. Det var et ulykkelig ekteskap mellom to sensitive, sårbare og krevende mennesker, som eksploderte i en dramatisk skilsmisse og en konflikt mellom Diana og kongefamilien som rystet selve grunnmuren i huset Windsor.

Men det var ikke bare det dramatiske privatlivet som gjorde at Charles ble både kritisert og hånet i pressen.

Tronarvingen ble også hengt ut for sine mange og til dels omstridte hjertesaker. Prinsen har vært en forkjemper for bruken av alternativ medisin, han har vært fascinert av religiøs mystikk og parapsykologi, og han har ligget i krig med moderne arkitekter som han mener forsøpler britiske byer med stygge hus.

Han har også siden han var ung hatt et sterkt klimaengasjement, ble opptatt av økologisk landbruk og advarte tidlig mot global oppvarming. Allerede i 1988 hadde han en samtale på scenen med den daværende amerikanske senatoren Al Gore om farene ved klimaendringer.

På dette tidspunktet ble denne aktivistiske gløden sett på som noe eksentrisk, og Charles ble behørig latterliggjort i mediene, særlig etter at han kom til å si at han likte å snakke med plantene sine.

Men akkurat på dette punktet kan må det sies at den nåværende kongen har fått grundig revansje, og han har i de senere årene blitt rost for det tidlige engasjementet sitt i klimasaken.

Det går en rød tråd gjennom kongens hjertesaker: Et klart og ganske melankolsk verdenssyn. Kong Charles III er en bakoverskuende mann. Han er en nostalgiker og en romantiker.

Han liker gammel musikk og litteratur, hus slik de så ut før, medisin som kommer rett fra naturen, og uberørte landskaper. Han kan ofte fremstå som så gammelmodig at han nærmest er antimoderne, skeptisk til tanken om at vitenskap, teknologi og rasjonalitet egentlig representerer et fremskritt, og opptatt av at følelser og intuisjon er veien til innsikt.

En slik skikkelse vil ofte føle seg hjemløs i den moderne verden. Han vil trolig ofte at han ikke forstår det fremoverbyksende samfunnet, og at det ikke forstår ham.

Charles har ikke lagt skjul på at karakteristikkene har såret ham. I motsetning til sin stoiske mor er han opptatt av å bli forstått, av å forsvare seg og forklare seg. I 1996 bidro han til utgivelsen av en over seks hundre sider lang autorisert biografi, forfattet av journalist Jonathan Dimbleby, der han fortalte om hvordan han hadde opplevd foreldrene som fjerne og ukjærlige og ekskona, prinsesse Diana, som uforutsigbar og umulig å forstå seg på.

Prinsen ville fortelle verden at han hadde prøvd så godt han kunne. Men det var ikke mange som var interessert i å høre på ham, og boken fikk ikke på langt nær det gjennomslaget som «Diana: Her True Story», Dianas versjon av historien om samlivet mellom de to.

Samtidig kan det virke som om noe har falt på plass i kongens liv de siste tiårene. Ekteskapet med hun som en gang het Camilla Parker-Bowles, som han forelsket seg i allerede på syttitallet, har etter alt å dømme vært harmonisk. Hun er den varme, avslappende bautaen i livet hans, noe den unge og utsatte Diana hadde dårlige forutsetninger for å bli.

Når Charles III får kronen på hodet, får han også, i en alder av 73, en tydeligere retning og en klarere oppgave enn han har hatt før.

Som prins av Wales var Charles urolig, søkende, var for kritikk og korrigering.

Som overhode for en eldgammel institusjon kan det hende den gammeldagse mannen omsider finner sin plass.