Kronikk

Kongen er død, lenge leve diktaturet

Svartmaling og kritiske nekrologer om kong Abdullah vil ikke endre Saudi-Arabia til det bedre. Det norske idealistkoret bør heller støtte det saudiske folk på deres egne premisser.

Veggmaleri i Jeddah, Saudi Arabia

«Hvor går du? Snu deg og si hei, vi fikk ikke nok av deg», står det ved siden av et veggmaleri av avdøde Kong Abdullah. Bildet er tatt i Jeddah den 26. januar.

Foto: STR / Afp

Etter dødsfallet til kong Abdullah i Saudi-Arabia har norsk media og offentlighet konkurrert om å svartmale Saudi-Arabia, kongen og de som har ytret noe positivt om han. Svartmalingen er helt fortjent og i en norsk kontekst er det uhyre vanskelig å finne noe som helst positivt å si om hans regjeringstid. I en saudisk kontekst er det derimot lov å skryte litt av kongen. Spørsmålet er hvordan man skal forholde seg til Saudi-Arabia om målet er endring?

Mathias Fischer peker i sin kommentar i BT helt korrekt på enorme menneskerettighetsbrudd, kvinners stilling i landet og religionens altoverskyggende hånd over samfunnet. Andreas Halse følger opp i VG og går i strupen på kongehuset og kronprins Haakon for hans deltagelse i minneseremonien. Danske Politiken legger seg på samme linje og forstår virkelig ikke hvorfor danskene er representert med sin kronprins Fredrik under seremonien.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook

Nyansert

I utlandet har både New York Times, BBC og overraskende nok Human Right Watch forsøkt å tegne et litt mer nyansert bilde av kongens regjeringstid sett fra Saudi-Arabia. Det er ennå mye å kritisere, men han får også skryt for å ha gjort landet noen hakk mindre konservativt. I korte trekk virker det som en samlet opinion i Norge er klare på at Saudi-Arabia kun skal omtales i negative ordelag og at vi ikke skal være representert i minnestunden eller sende kondolanser til landet. Det er fullt forståelig. Men er det konstruktivt?

Det viktigste er å hyle så høyt man kan om hvor fryktelig Saudi-Arabia er.

Reier Møll Schoder, skribent

Begge beskrivelser av Abdullah, både som despot og reformvennlig, er i utgangspunktet korrekt. Måler du Saudi-Arabia på helt fundamentale menneskerettigheter så var, og forblir, Abdullah en despot. Men ser du på hvilket Saudi-Arabia Abdullah tok over, og landet i dag, så fortjener han i like stor grad merkelappen reformvennlig.

Laster Twitter-innhold

For liberalt

Det kommer nok som en stor overraskelse for folk som kun har lest om landet at kong Abdullah var godt likt blant mange vanlige saudiere. De forstod godt at endringer ikke kan skje over natten og de verdsatte hans forsøk på å reformere utdanningssystemet, gi kvinner større plass i offentligheten og gi de religiøse geistlige mindre makt. Mange mente det gikk for sent, men de fleste mente det gikk riktig vei. Det er sterke krefter i Saudi-Arabia som allerede mener at landet er blitt for liberalt og har fjernet seg fra tradisjonene landet er bygd på. Overraskende for mange er det nok også at de liberale kreftene personifisert i Raif Badawi, Mohammed Al Qathani (ACPRA) og andre har lite støtte i de store delene av folket. Deres tankegods, som for oss i vesten er selvfølgelig, har (dessverre) lite støtte utenfor høyt utdannede privilegerte grupper i de store byene.

Det er i denne konteksten Abdullah har regjert. Han har forsøkt å ta hensyn til både de konservative og de som ønsker større frihet.

Hvor ofte har steinhard idealisme fungert i praksis?

Reier Møll Schoder, skribent

Boikotte

Slik norsk offentlighet har fremstått de siste dagene, virker det som om det er en generell enighet om at vi må være idealistiske. Det viktigste er å hyle så høyt man kan om hvor fryktelig Saudi-Arabia er. Man bør boikotte alt som har med minneseremonier for Abdullah å gjøre og alle offisielle beskjeder til Saudi-Arabia bør understreke hvor utrolig fælt landet er, hvor fryktelig Abdullah var og hvor tilbakestående deres nye statsleder(e) er. Vi må i alle møter og offisielle sammenhenger, enten det er næringspolitikk, kulturutveksling eller offisielle besøk, hele tiden påpeke hvor tilbakestående og steinaldersk Saudi-Arabia er. (Jmf Hanne Skartveit). Dette bør understrekes i alle offentlige korrespondanser. Før Saudi-Arabia gjør akkurat det vil vi de skal gjøre, så må vi boikotte.

I teorien er jeg ikke uenig i denne tilnærmingen. Men hvor ofte har steinhard idealisme fungert i praksis? Innenrikspolitisk er det sikkert strålende for en politiker å komme tilbake til Norge og stolt erklærer at «nå har jeg igjen skjelt ut en saudisk kongelig for deres barbarisme». Mitt store spørsmål er likevel: Vil det føre til de endringene man ønsker?

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Beste av mange onder

For å skape forståelse for endringer må man prate sammen. En boikott av en part eller en monolog fra en part til en annen om hvor fæl den er skaper ikke samarbeidsklima. Det vil rett og slett føre til at Saudi-Arabia ikke vil ha noe med oss å gjøre, noe som mange nok synes er like greit, men da mister man også muligheten til å påvirke.

Å sende kronprins Haakon til minnestunden er det beste av mange onder.

Reier Møll Schoder, skribent

Jeg er av den oppfattelse at å sende kronprins Haakon til minnestunden er det beste av mange onder. Vi sender ikke en statsleder (statsminister, stortingspresident eller konge), men en lavere representant fra det offisielle Norge. Dermed viser man sin respekt, men på et så lavt nivå som mulig. I tillegg synes jeg politikere (og spesielt representanter for regjeringen) skal reise oftere til Saudi-Arabia, ikke sjeldnere. Det å nevne menneskerettigheter i en samtale med en saudisk minister er vel og bra, men hvilken annen virkning har det annet enn at man kan skryte av det til hjemlig media? Hva om man i stedet krever å få møte representanter for det sivile samfunnet i Saudi-Arabia hver gang man er på offisielt besøk? Det eneste man skal gjøre på disse møtene er å lytte. Man skal lytte til hva menneskerettighetsforkjempere, kvinnesaksforkjempere, gjestearbeidere og demokratiforkjempere sier og hva de mener Norge kan bidra med for å bedre deres situasjon.

Idealismepoeng

Jeg er derfor uenig med Trine Skei Grande som nekter å reise til Iran fordi hun kan bli pålagt å ta på seg en shador. Er det ikke viktigere å prate med kvinner som lever med dette hver dag og høre på hva de mener Norge kan gjøre for å bedre deres situasjon enn å sitte her hjemme og score idealismepoeng?

Det er sikkert en helt legitim taktikk for å vise hvor moralsk overlegen man er.

Reier Møll Schoder, skribent

Det er ikke noe i veien for å latterliggjøre, svartmale og demonisere Saudi-Arabia. Det er sikkert en helt legitim taktikk for å vise hvor moralsk overlegen man er. Men ønsker man virkelig å bidra til at Saudi-Arabia skal endre seg, så er det ikke en taktikk jeg har tro på. Endringer i verdens mest konservative land vil ikke skje gjennom å svartmale sine dialogpartnere. Det vil skje ved at innbyggerne i Saudi-Arabia selv forfekter og jobber for endring og da er det Norges fordømte plikt å støtte opp under disse gruppene. På de premissene de selv mener er de riktige for at deres kamp skal lykkes, ikke på de premissene vi synes bør være de riktige.

Dette innlegget var først publisert på bloggen «Den arabiske halvøy»