I dag behandler Stortinget forslagene om å modernisere språket i Grunnloven. Det lå an til å ende i ingenting. Men mandag kveld ble det klart at det blir flertall likevel for en lov i mer moderne bokmål og også en versjon på nynorsk.
Men selv om språket oppdateres, vil loven fortsatt lukte støv. Det mest utdaterte i Grunnloven er virkelig ikke det snirklete språket og glemte ordene, men en overlevning av en statsform.
«Dets Regjeringsform er indskrænket og arvelig monarkisk,» står det i dagens paragraf 1 som slår fast at Norge er et monarki.
«Regjeringsformen er innskrenket og arvelig monarkisk», lyder paragrafen i modernisert fasong.
Oppgjør med kongemakten
Hvor skrikende umoderne noen av paragrafene er, blir bare enda tydeligere når de kommer i ny språkdrakt. Grunnloven har større behov for moderne innhold enn moderne språk. En overgang fra monarki til republikk ville være å fullføre den prosessen som startet for 200 år siden.
Grunnloven fra 1814 var et oppgjør med kongemakten og eneveldet. Makten ble flyttet fra kongen, som hentet sin legitimitet fra Gud, til folket, som henter sitt mandat fra folket i valg. Gradvis ble prinsippet om folkestyre mer grunnfestet. Den kongemakten som fortsatt var stor i Grunnloven av 1814, er høvlet ned, ikke minst gjennom innføringen av parlamentarismen, som betyr at en regjering ikke sitter på kongens nåde, men på Stortingets.
«Kongen velger selv et råd av stemmeberettigede norske borgere. Dette råd skal bestå av en statsminister og i det minste syv andre medlemmer», er ordlyden i den moderniserte versjonen av paragraf 12.
Paragrafen er direkte misvisende. For en slik makt har kongen i praksis ikke. Det er valgresultatet som avgjør hva slags regjering landet får. Kongen utnevner regjeringen. Men hvis han utnevner en regjering som ikke har et grunnlag i Stortinget, har den ingen fremtid.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Det er på tide at kongehuset vinker farvel, mener Kjetil B. Alstadheim mener at Grunnloven ikke burde handle om oppslutning rundt en enkelt familie.
Foto: Solum, Stian Lysberg / NTB scanpixArvefølgen er museal
Paragraf 6 forteller hvordan Norges statsoverhode plukkes ut. I moderne språkdrakt lyder det underlig fremmed:
Arvefølgen er lineal, således at bare i lovlig ekteskap født barn av konge eller dronning, eller av en som selv er arveberettiget, kan arve, og at den nærmeste linje går foran den fjernere og den eldre i linjen foran den yngre.
Slik er det arvelige monarki. Statsoverhodet velges ikke, det blir født i lovlig ekteskap.
Kronprins Haakon fremstår som både kunnskapsrik, engasjert og kompetent. Men han ville vært Norges neste statsoverhode også om han var ignorant, lat og udugelig. Kronprinsesse Mette-Marit imponerer mange med hvordan hun har gått inn i en privilegert, men tross alt også svært krevende rolle. Men posisjonen hun har fått i likestillingslandet Norge, har hun giftet seg til. Kronprinsparet vil gjerne fremstå som moderne, men symboliserer i seg selv det grunnleggende udemokratiske og utdaterte i monarkiet som system.
Kongehuset står støtt. Ikke fordi monarkiet nødvendigvis står så sterkt som prinsipp. Men fordi kongefamilien er populær og godt likt av folk. Kongehusets popularitet handler ikke om oppslutning om et system, men om oppslutning om en familiebedrift.
Stortingspresident på prinsejakt
Men Grunnlovens paragrafer handler ikke om en bestemt familie. De handler om landets statsform.
«Er kongestammen utdødd og ingen tronfølger utkåret, da skal en ny konge eller dronning velges av Stortinget», er den moderne varianten av paragraf 48.
Hvis Norge plutselig manglet tronarving, er det virkelig noen som mener på fullt alvor at den norske stortingspresidenten skulle sendes på jakt etter en prins eller prinsesse som er til overs i et annet europeisk kongehus, omtrent som i 1905?
Trolig ytterst få. Men et slikt absurd scenario følger av Grunnloven. Det er bra at loven får et språk folk kan forstå. Men på sett og vis ville det kanskje være like greit at den fortsatt var pakket inn i et språk som er like passé som monarkiet er som idé.
Kjetil B. Alstadheim er kommentator i Dagens Næringsliv og lanserer denne uken boken «Republikken Norge».
