Høyesterett har i dag avsagt dom i to saker som berører asylbarn som har vokst opp i Norge. Den ene, den ni år gamle gutten Mahdi, skal nå sendes til Iran etter å ha vært i Norge siden han var to år gammel. Den andre, den ti år gamle jenta Verona, som er født i Norge, hadde allerede blitt tvangsreturnert til Bosnia før Høyesteretts avgjørelse.
LES: Asylbarna anker til Strasbourg
Rettsapparatets oppgave er ikke å vurdere om Utlendingsnemnda med sine avslag har foretatt den beste av alle mulige vurderinger, men om avslagene er heftet av så alvorlig vurderingssvikt at de er å regne som ugyldige. Det er ingen tvil om at hensynet til barnets beste kan tilsidesettes eksempelvis ut fra sterke innvandringsregulerende hensyn. Spørsmålet er hvor grensepostene skal stå i avveiningene mellom disse to hensynene. Skuffelsen er at Høyesterett anser at det er legitimt å la de innvandringsregulerende hensynene veie tyngst også når det er snakk om barn som har hatt hele sin oppvekst i Norge.
«Barnets beste»
Når det er snakk om asylbarns rettslige situasjon, viser norske myndigheter kontinuerlig til at det i FNs barnekonvensjons artikkel 3 står at hensynet til barnets beste bare skal være «et grunnleggende hensyn». Dette «et» har blitt en forbannelse i mange barns liv. I norsk praksis har Barnekonvensjonens artikkel 3 i stor grad blitt et påskudd for å vektlegge alle de andre hensynene, spesielt hensynet til innvandringsbegrensning.
At barnets beste bare er ett hensyn, synes å ha forsynt en streng forvaltning med et juridisk skalkeskjul for å tilsidesette hva som åpenbart er til barnets beste. Alt som trengs, er at de negative vurderingene pakkes inn i standardiserte juridiske formuleringer som limes inn i avslag etter avslag til det ene barnet etter det andre. Dessverre er dette tilstrekkelig også for Høyesteretts flertall.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Beske Norge
Dagen i dag er ikke minst en seier for Utlendingsnemnda, som i stadig større grad står som symbolet på det beske og angstbiterske Norge, som selv i møtet med asylbarn knuger en nesten manisk kontrollvisjon til brystet, hvor en innvandrer unngått er en god gjerning gjort. At nemnda i sin tid ble opprettet som en rettssikkerhetsreform som skulle forbedre asylprosessen sett fra asylsøkernes perspektiv, fremstår i dag mest som en historisk kuriositet.
Det er selvsagt ikke slik at man kunne forvente at nemnda ville være påfallende liberal i sin skjønnsutøvelse. Derimot kunne man ha forventet at nemnda ville ha utvist en tilnærming til viktige menneskerettslige prinsipper – ikke minst hensynet til barnets beste – som ikke var direkte barnefiendtlig. At fem av 19 høyesterettsdommere anså at begge Utlendingsnemndas vedtak var ugyldige fordi de stred mot Barnekonvensjonens artikkel 3, vitner om at dagens strenge praksis ikke er åpenbar.
LES: Pål K. Lønseth, statssekretær i Justisdep. om dekning av asylsaker
Politikerne har abdisert
Kampen for de papirløse har vært hard i Norge, og det vil den åpenbart forbli. For barna har den vært et helvete, og det ser ikke lysere ut nå. Mens en rekke andre land har gjennomført og fortsetter å gjennomføre omfattende amnestier også for voksne papirløse uten barn, lar vi i Norge mange av våre asylbarn vokse opp i mottak uten særlig håp for fremtiden. At vi tåler dette, dag etter dag og uke etter uke, er det utålelige.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
At skjebnen til disse barna ble overlatt til Høyesterett, er et resultat av at de ansvarlige politikerne i stor grad har abdisert. At politikerne ikke lenger stiller opp for disse barna, markerer et vesentlig aspekt ved ned nedadgående spiralen i norsk asylpolitikk. Mens barn tidligere var en gruppe man var villig til å strekke seg litt lenger for å ivareta også i asylpolitikken, uansett hvor mye man ellers strammet inn, har barn ikke lenger en slik særstilling.
Utlendingsnemnda saboterer
Gjennom flere regjeringer fikk lengeværende papirløse barn nemlig nyte godt av ulike amnestiordninger. Etter gjentatte engangsløsninger forsøkte den rødgrønne regjeringen i 2006 heller å etablere en svært positiv, varig ordning, spesifikt en bestemmelse om at det skal legges særlig vekt på den tilknytning barn opparbeider til Norge. Ordningen har imidlertid blitt nokså systematisk sabotert av Utlendingsnemnda, med sin ekstreme vektlegging av «innvandringsregulerende hensyn».
LES: Maria Amelies advokat svarer Pål K. Lønseth
Høsten 2010 kom det derfor signaler om at regjeringen ønsket å korrigere nemndas praksis. Deretter gikk tiden langsomt, spesielt for barna som ventet. Den politiske konklusjonen kom omsider våren 2012. I stedet for å endre lov eller forskrift, forsøkte regjeringen å sende et «signal» til Utlendingsnemnda om at de hadde vært for strenge. Nemnda responderte i hovedsak negativt. SV hadde presset Arbeiderpartiet så langt de kunne, men barna som opplevde håpet glimte til den ene dagen, var neste dag tilbake i noe som lignet det gamle mørket.
Det mørket har fortsatt å bre seg gjennom høsten etter hvert som nemnda har fattet nye avslag til barn som har vokst opp i Norge, og ligger nå kaldt og klamt om landet idet vi går inn i julehøytiden.
Et barn ble født i en krybbe. Det er godt den krybben ikke sto i Norge.
