I de endrede reiserådene fra regjeringen tas det fortsatt for mye hensyn til reiselivsnæringen.
Den har vært i voldsom vekst de siste par tiårene. Med «hellig ku-argumenter» om verdiskapning og arbeidsplasser har turistindustrien blitt en av hovedforvalterne av vår urørte natur.
Forvaltningen tar mer hensyn til økonomisk overskudd enn til bevaring, og allemannsretten utnyttes ofte skamløst.
De fleste av oss tar stadig rollen som turist, og kanskje er det en følelse av medskyld som gjør at fellesskapet ikke har satt ned foten i større grad.
Men nå bør pandemien få oss til å dra kollektivt i håndbrekket og ta tilbake makten fra reiselivet.
Den siste tiden har vi fått høre om klemmevenner, bryllup, fadderuker og hjemmefester som årsak smittespredning. Men det er ikke disse arrangementene som er stammen i smittetreet; det er reise.
Pandemien er skapt av reise.
Vi fikk kontroll på den ved å slutte å reise, og vi er nå i ferd med å miste kontrollen over den igjen på grunn av reise.
Vår felles innsats gjennom våren er kanskje ofret på bålet for å berge reiselivsnæringen, godt hjulpet av at noen få nordmenn vil feriere i utlandet, og av at mange fra utlandet vil feriere i Norge.
Utenlandsreiser er ikke menneskelige primærbehov.
Det hjelper lite at landet du skal til er grønt eller gult når du omgås mennesker fra land i alle farger, på flyplassen eller stuet sammen på cruisebåt.
En reisestans som leder til at store og små selskaper må si opp ansatte, eller sågar gå konkurs, har selvfølgelig konsekvenser. Også menneskelige.
Men de menneskelige konsekvensene er langt større om vi på nytt må stenge barnehager, skoler, høyskoler og universiteter, innføre besøksforbud på sykehjem og delvis stenge helsevesenet for annet enn behandling av covid-19.
At man må slå over på engelsk for å bestille mat på restaurant i Lofoten er et hint om at turistnæringen i Norge har flere arbeidsplasser enn det som trengs for å sysselsette nordmenn, og næringen kan nedskaleres uten at arbeidsledigheten i Norge vil gå vesentlig opp.
Store deler av næringen rapporterer også at fraværet av utenlandske turister på forsommeren ble mer enn kompensert av nordmenn på ferie i eget land.
Vi har nå brukt sommeren på å føle oss frem med ordninger for «røde» og «grønne» land, og i noen tilfeller testing som erstatning for karantene.
Erfaringene så langt peker i retning av et mislykket eksperiment.
Reisende har kommet hjem med smitte fra både røde og grønne land, og vårt koronatrøtte samfunn har vært som tørt gress.
Testing som erstatning for karantene har vist seg alt annet enn vanntett. De som smittes av koronavirus kan teste negativt i opp til 14 dager.
Grønt har nå blitt gult. Men man gjør fortsatt som man vil når man ankommer Norge fra de gule landene. Ingen karantene. Testing er frivillig.
Vår ellers så fornuftige og moderlige statsminister burde ha gjeninnført karanteneplikt for alle internasjonale reiser før hun advarte mot klemmevenner.
En klem er et menneskelig behov. Det er ikke en sydentur.
Men vi må ta hensyn til reiselivet, sier Erna. I neste uke skal barna våre tilbake på skolen. Skal det bli mer enn et kort besøk, så må vi alle bidra for å bremse smitten igjen. Men skal vi lykkes, kan vi ikke la hensyn til reiselivet gå foran hensyn til resten av samfunnet.
Reiselivets makt over vår natur og vår helse må inndras.
Regjeringen må legge vekk fargekartet og gjeninnføre karanteneplikt ved all innreise til Norge helt til vi har tatt kvelertak på pandemien.
Dessverre er det lenge til.
