Kronikk

Knebling av ytringsfriheten i klasserommet

Ytringsrommet er i ferd med å bli så trangt at vi kan miste en eviglang tradisjon for å gjøre narr av makthaverne. Det vil være et stort tap.

Minnehøytidelighet for Samuel Paty

Den drepte franske læreren Samuel Paty ble minnet i en høytidelig seremoni ved Sorbonne-universitetet i Paris 21.oktober. Det er lærernes plikt å vekke elever med spørsmål om etikk og moral og hvor grensen går mellom ytringsfrihet og den enkeltes rett til ikke å bli såret, skriver kronikkforfatteren.

Foto: BERTRAND GUAY / AFP

Snart en uke er gått etter den groteske forbrytelsen i en forstad i Paris, hvor læreren Samuel Paty ble halshugget for å ha vist karikaturtegninger av Profeten Mohammed i en skoleklasse. Igjen er angrep på ytringsfriheten på dagsordenen, denne gangen i de franske skolene. Hvordan forholder vi oss til dette i Norge?

Den svarteste dagen og det største traumet i nyere fransk historie, 7. januar 2015, skal altså ikke kunne fortelles om i franske klasserom, av frykt for at læreren skal bli drept.

Eller, kanskje de kan snakke om massakren, men de kan ikke vise eksempler på tegningene som bidro til at 12 kunstnere og avistegnere fra satiremagasinet Charlie Hebdo så brutalt ble myrdet for snart seks år siden. Dette er absurd.

Klemt imellom lettkrenkede konservative muslimer og identitærfolk, og sinna ytre høyre og venstre blir ytringsrommet trangt.

Jeg ble satt ut sist helg av enda en grunn: jeg har jo gjort akkurat det samme som Samuel Paty. Jeg har selv markert denne svarte januardagen sammen med mine franskelever. Skal også jeg forvente hatkampanjer på nettet og begynne å se meg over skulderen?

Jeg har fortalt om Cabu og Charb, om Honoré og Wolinski – alle de geniale tegnerne og inn i døden innbitte forsvarerne av ytringsfriheten og av retten til å latterliggjøre, til å kritisere, opprøre, såre.

Målskiven for deres kritikk var alltid mektige aktører i det franske samfunnet. Og jeg har vist tegningene – ikke de drøyeste, for Charlie Hebdo kan sannelig være drøye – men jeg har vist en bredde.

Og vi har grått sammen over forbrytelsen og det store tapet for det franske samfunnet og for verden egentlig. For ytringsfriheten er siden Charlie Hebdo-terroren blitt kraftig begrenset.

Vi er i ferd med å miste en eviglang tradisjon for å gjøre narr av makthaverne. For et tap!

Den fikk seg en kraftig knekk med Jyllandspostens tegninger i 2005 og gikk i knestående med Charlie Hebdo. I dag tør fortsatt ingen avistegnere (bortsett fra Charlie Hebdo) å tegne Profeten Muhammed, og selv storavisen the New York Times besluttet for et år siden å legge ned sin daglige satiretegning i den internasjonale utgaven.

Klemt imellom lettkrenkede konservative muslimer og identitærfolk, og sinna ytre høyre og venstre blir ytringsrommet trangt. Så trangt at vi er i ferd med å miste en eviglang tradisjon for å gjøre narr av makthaverne. For et tap!

Skolen har alltid hatt et stort og selvsagt ansvar for å bevisstgjøre unge mennesker om historie og samfunn. Med den nye læreplanen er dette ekstra fremhevet, hvor demokrati og medborgerskap er et av tre tverrgående temaer som skal undervises i i alle fag.

Det er lærernes jobb og plikt å vekke elever med sterke historier, spørsmål om etikk og moral og stille spørsmål om hvor grensen går mellom ytringsfriheten og den enkeltes rett til ikke å bli såret. Eller bli trakassert som jo også kan skje, og der er grensen hårfin.

Ytringsfriheten er siden Charlie Hebdo-terroren blitt kraftig begrenset.

Men det er langt mellom Charlie Hebdos rammende strek som angriper ytterliggående islam – terroristene og mørkemullaene – og SIANS pinlige istykkerriving av Koranen foran Stortinget. Det er dette jeg også håper norske muslimer ser, at det ikke er trakassering av dem disse satiretegningene, men kritikk av den ytterliggående delen av islam.

Hadde jeg undervist i fransk dette skoleåret, ville jeg definitivt tatt koranrivingen med for å vise forskjellen.

Det er faktisk disse ungdommene som om noen ganske få år skal være forsvarere av den samme ytringsfriheten

Mange muslimer er åpenbart lei. Hvorfor viser dere ikke karikaturer av kristendommen, hvorfor er det bare islam og profeten Mohammed spør de. Jeg forstår dem godt. Vi har sannelig hatt våre religionsfeider som avistegnerne har fråtset i her på berget, men det begynner å bli lenge siden Monty Pytons Life of Brian ble forbudt på norske kinoer pga. blasfemi.

Men hvis du gjør et googlesøk etter satiriske tegninger om den katolske kirken, skal jeg love du får treff. Det florerer. Det er også fordi den katolske kirken og andre kirkesamfunn er sterke maktfaktorer som satiretegningene finner grunn til å kritisere – om det er overgrep på korgutter i den katolske kirken, formaninger om å ikke ha sex før ekteskapet eller preken om dommedag.

«Får muslimske elever forlate klasserommet, eller må de sitte stille mens du spytter dem i ansiktet» spurte en sint ung mann meg på facebookveggen. Ja, klassene mine har vært nesten blendahvite. Med muslimer til stede, ville jeg nok forberedt klassen bedre, vist frem karikaturer av Jesus og Buddha, og slik satt fortellingen i en enda bredere kontekst.

Men jeg ville nok vist tegningene. Jeg ville ha gitt anledning til å forlate rommet, men likevel oppfordret alle til å bli. Og så ville jeg ha fått dem til å tenke, er det grenser for ytringer? Skal vi la være hvis det sårer?

Jeg har jo gjort akkurat det samme som Samuel Paty.

Er det ikke merkelig hvis islam ikke skal harseleres med, når vi gjør det med alle andre religioner og maktfaktorer? Og blitt veldig overrasket hvis de mente at jeg slik «spyttet dem i ansiktet».

Det er faktisk disse ungdommene som om noen ganske få år skal være forsvarere av den samme ytringsfriheten, og kanskje sprenge rommet litt mer åpent igjen.

Gudene skal vite at vi trenger det.

Kronikken ble endret etter første publisering: Uttrykket «identitærfolk» ble erstattet med «identitetsfolk», som har en annen betydning.