Hopp til innhold
Replikk

Kloden tåler ikke at vi kjøper alt vi vil ha

Jeg er drittlei synsing og stigmatiseringen av klimaaktivister.

Jonas Kittelsen

Klimaaktivister kan tydeligvis ikke ta det med ro, skriver Jonas Kittelsen i denne replikken.

Foto: Privat

Trond Blindheim hevder i en kronikk på NRK at «klimaaktivistene kan ta det helt med ro» fordi «forbrukere på sparebluss» neppe vil sette nye salgsrekorder under årets Black Friday.

Det stemmer nok, men argumentasjonen hans viser at klimaaktivister er mer nødvendig enn noen gang.

Å snakke om forbruk oppleves moraliserende. Likevel trenger vi en samfunnsdebatt om materielt overforbruk, uten at folk opplever det som et personangrep.

Selvsagt skal vi få lov til å kjøpe ting vi vil ha, men vår klode tåler rett og slett ikke at vi får alt vi vil ha.

Du har et ansvar for å gjøre et tydelig skille mellom det du virkelig trenger, og hva du klarer deg helt fint uten.

Strammer det i lommeboka og du må ha noe på salg – kjør på. Jeg – og andre klimaaktivister – har viktigere ting å bry oss om.

Er det en ting som samler klimaaktivistene er det fokuset på systemendring, ikke «miljøbevisst forbruk».

Klimabevegelsen har for lengst forlatt en moralsk pekefingerfleksing mot individuelt forbruk.

Vi trenger nye systemer som ivaretar vårt økologiske fundament som livnærer og holder oppe alt vi er glad i; demokratiet, mat, vann, sosial tillit og økonomien vår. Klimabevegelsen har for lengst forlatt en moralsk pekefingerfleksing mot individuelt forbruk.

Samtidig viser Blindheim sin argumentasjon behovet for klimaaktivister. Hans analyse er utelukkende økonomisk; mindre penger, mindre forbruk.

Klima- og naturkrisen krever dog mer enn økonomiske og teknologiske løsninger, krisen krever også dypere verdiendring.

Forbruksendring er vanskelig fordi vanene skaper vår sosiale virkelighet; høyt forbruk er normalen og fordi vi ønsker å passe inn og delta er frykten stor for å bryte med etablert praksis.

Å snakke om forbruk oppleves moraliserende.

Når forbruket gjennom pandemien har økt og gjennomsnittsnordmannen har 350 klesplagg i skapet, trenger vi klimaaktivister – sammen med alle andre – til å skape nye normer, verdier og praksiser som skiller mellom nødvendig forbruk og overforbruk.

Istedenfor å anerkjenne viktigheten av nye normer er Blindheim sin kronikk en absurd sammensmelting av stereotypier som stigmatiserer oss klimaaktivister.

Extinction Rebellion Ung har ungdomsskoleelever, barnehageansatte, lærerstudenter og dokumentarskapere. Vi er en mangfoldig gruppe som ikke kan reduseres til «en akademisk elite» fra en «idealistisk overklasse».

Jeg er født og oppvokst på Grønland i Oslo der fattigdom og krigsopplevelser har stått sentralt fra første stund. Ikke avvis vårt alvor og brodden i urettferdigheten av framtiden vi arver ved å sette oss klimaaktivister i en konstruert bås som mange finner det behagelig at vi er i.

Jeg er drittlei synsing og stigmatiseringen av klimaaktivister. Vi er blitt en skyteskive fordi vi setter fingeren på vår kollektive kognitive dissonans. Hets og voldstrusler er prisen vi må betale.

La oss heller rette de kritiske spørsmålene og frustrasjonen mot de som faktisk forverrer klima- og naturkrisen – oljeselskap og naturødeleggende prosjekter – ikke oss klimaaktivister som desperat prøver å holde disse kreftene ansvarlige for uretten de begår.

FØLG DEBATTEN: