Kronikk

Klimakrisen og naturkrisen må løses sammen

Å ta vare på naturen er avgjørende for klimaet på kloden. Hvorfor er det ingen politikere som snakker om det?

Kristin Thorsrud Teien, Dag O. Hessen, Anne Sverdrup-Thygeson, Vigdis Vandvik.

Naturen er på retur, og vi har ikke «bare» en klimakrise, men også en naturkrise, skriver forfatterne Kristin Thorsrud Teien, Dag O. Hessen, Anne Sverdrup-Thygeson, Vigdis Vandvik.

En artsrik og intakt natur er robust og vil gjøre det lettere for oss å bremse og takle klimaendringene, samtidig som vi får andre livsviktige naturgoder. Derfor må vi rette blikket mot løsningene som tjener både natur og klima.

Verden er på full fart inn i en klimakrise og det haster å redusere klodens og Norges karbonutslipp.

En betingelse for at vi skal bremse oppvarmingen og nå våre forpliktelser i Parisavtalen, er umiddelbare politiske grep som gir lavere karbonutslipp. Derfor har regjeringen lagt Klimaplan for 2021–2030 fram for Stortinget.

Klimaplanen overser imidlertid nesten fullstendig den sentrale rollen som bevaring og restaurering av vår eksisterende natur kan spille for klima og klimaeffekter. Det snakkes om klimapolitikk som om det ikke har noe med intakt natur å gjøre, men det har den.

Den gamle forestillingen om at det er endeløst med natur å ta av der ute, er utdatert.

Det er sterkt underkommunisert hvilket kinderegg intakt natur representerer: for å ivareta karbonlagre, for bufring mot klimaeffekter, for bevaring av artsmangfold og for å sikre livsviktige naturgoder. Robust natur er også helt avgjørende for klimautviklingen.

Naturen er på retur, og vi har ikke «bare» en klimakrise, men også en naturkrise. Hvert år må store arealer med fjell, skog, myr, våtmark, strender og matjord vike plass for nye veier, kjøpesentre, hytter og hus, vindturbiner og annen infrastruktur.

Vår intensive arealbruk forsterker de negative effektene av klimaendringene. For klimakrisen og naturkrisen er tett koblet sammen.

Å spille på lag med naturens egne løsninger er vinn-vinn.

Globalt tas CO₂ tilsvarende halvparten av våre utslipp opp av økosystemene på land og i hav. Nå svekker vi naturens evne til å gjøre denne livsviktige jobben med opptak og lagring av karbon.

Vi svekker også naturens evne til å takle klimaendringene: En ens-aldret skog tåler tørkestress og stormkast dårligere enn en variert og fler-aldret skog med stedlige treslag.

Tilsvarende, når vi grøfter fuktig skogsmark og fjerner kantsonen av våtmark og skog langs elven, øker vi risikoen for flom og utrasing.

Gammel skog har større karbonlagre enn ung skog, spesielt i jordsmonnet og i dødt organisk materiale. Hele 70–80 prosent av skogens karbon er lagret i skogbunnen. Når en gammel skog flatehogges, reduseres skogsjordas karbonlager.

I tillegg tar vi ut karbonet i trærne, og det aller meste av dette, ca. 80 prosent, går til produkter med kort levetid. Selv om skogen vokser til, tar det mange tiår, kanskje hundre år, før dette karbonutslippet er hentet inn. Den tiden har vi ikke.

Robust natur er også helt avgjørende for klimatutviklingen.

Derfor er ikke mer intensivt industriskogbruk eller flatehogst i gammel naturskog et godt tiltak for å oppnå våre forpliktelser i Parisavtalen. På samme måte som det ikke er et godt klimatiltak å spa opp en myr for å lage veier og betongfundament for en vindturbin.

Selvsagt skal vi drive skogbruk, og selvsagt må vi ha energi, men det er faktisk nødvendig å ha begge typer grønne verdier i hodet samtidig, både klima og natur.

Å spille på lag med naturens egne løsninger er vinn-vinn. Det er heller ikke spesielt komplisert – det krever ingen grandiose investeringer eller avansert ny teknologi.

En «naturbasert månelanding», med fokus på å la mangfoldig og karbonrik natur være i fred, er ikke bare det smarteste alternativet, det er også det billigste. Men da må politikerne lytte til økologisk kunnskap.

Om vi lar naturskogen ståog myrene ligge, får vi en uvurderlig bonuseffekt: Vi sørger for at disse natursystemene kan bidra med hele bredden av naturgoder, alt dette vi mennesker er avhengig av.

Vi må rette blikket mot løsningene som tjener både natur og klima.

Naturen jobber ikke for oss – Norges oppunder 50 000 arter har sine egne livsprosjekt – men vi er så heldige at vi kan nyte godt av resultatene: Her renses drikkevannet vårt. Her resirkuleres døde organismer og blir til fruktbar jord.

Her bestøves blåbærene du plukker – de samme pollinatorene tar gjerne en sving bortom epletreet ditt, og sørger for at det bærer frukt. Her finnes virkestoffer som kan bli en viktig medisin i framtiden.

Ikke minst er naturen svært viktig for vår livskvalitet og helse – det har vi sett til det fulle under pandemien. Alt dette er gratisgoder som naturen sørger for – i uoverskuelig framtid. Den samlede gevinsten, også økonomisk, av slike tjenester er uvurderlig og underkjent.

Den gamle forestillingen om at det er endeløst med natur å ta av der ute, at det holder å ta vare på noen få frimerker av spesielt verdifull og sjelden natur, og at vanlig skog, myr, og jord egentlig ikke har noen verdi og dermed kan brukes som salderingspost i samfunnets prioriteringer – den forestillingen er utdatert.

Vi trenger all naturen vi har. Både av hensyn til klimaet, naturen, og oss selv. Derfor må vi satse på vinn-vinn-løsningene som er bra for både klima og natur.