Jeg er ingen klemmer. En del av oss litt eldre er ikke det. Ikke alle yngre heller.
Jeg har prøvd å tilpasse meg tidens melodi hvor det settes misforstått likhetstegn mellom klemming og nærhet. Mine tilpasningsforsøk til den stadig voksende hopen av entusiastiske klemmere har vært mislykket.
Vi aldrende som er vokst opp med noe mer respektfull og høvisk mellommenneskelig adferd, bør erkjenne at hver generasjon har sitt uttrykk, sine løsninger. Jeg akter å la påtroppende generasjoner få beholde den almene, bredspektrede klemmingen for seg selv.
Det er trist å se mine jevnaldrende søke innpass i den intimsone-invaderende hærskaren i et krampaktig forsøk på å virke trendy.
Aldri har jeg følt meg mer som offer for en bevisstløs, go-with-the-flow trendorientert kultur, enn når mine mannlige venner gjennom 40-50 år nå i det siste har begynt å klemme hverandre.
Mann-mot-mann klemmingen er utvilsomt nyvinningen som har gitt klemmebølgen høyde og styrke.
Klemming var tidligere en intim handling som signaliserte nærhet og inderlighet til de få utvalgte. Nå er dette uttrykket blitt devaluert, ritualisert og kjønnsnøytralisert til det ugjenkjennelige. Vårt kroppsspråk er blitt fattigere.
Vi som ikke er klemmeentusiaster har for så vidt noe bedre dager i disse korona-tider. Men klemmingens smittebærende egenskaper vil nok bestå også etter at koronaen har forlatt oss. Tenk på det dere klemmende smittebomber som til all tid bidrar til sykefravær og lidelse.
Når jeg på radioen i sommer hørte en såkalt «kommunikasjonsekspert» som hevdet at vi får et kaldere samfunn når vi klemmer mindre, stusset jeg.
Konsekvensen er en ukvalifisert stigmatisering av oss klemmeskeptikere som kalde mennesker.
Jeg undres på hvilket grunnlag eksperten uttaler seg. Mistanken går i retning synsing. Sosial kompetanse er ingen eksakt vitenskap.
Hvis vi ser bort fra unntakstilstanden nå under pandemien, er den sosiale kostnaden ved å avstå fra klemming betydelig. Gruppetilhørigheten utfordres og hvis man ikke underkaster seg de nye klemmenormene, blir det ofte oppfattet som en tydelig og negativ avstandsmarkering.
Dette er for enkelt og unyansert, og i de fleste tilfeller misforstått. Mange av oss som i utgangspunktet ikke klemte mye, føler oss presset inn i et klemmeunivers hvor vi ikke hører hjemme. Noen kaller dette et varmere samfunn. Halleluja!
I motsetning til en del forskere på feltet skiller jeg mellom berøring og klemming. Berøring er en situasjonsbetinget kunst som noen behersker, og mange andre bør unngå å forsøke seg på.
Uønsket klemming er et overgrep på samme måte som en nedlatende hånd på skulderen kan være.
Skal du utenlands bør du revurdere din klemmetilbøyelighet. I mange land det er naturlig å sammenligne seg med, er klemming fortsatt et intimt uttrykk forbeholdt de aller nærmeste.
Den norske «überfreundlichkeiten» gjør deg fort til klovn i manesjen, en som overser eller ikke forstår de rådende sosiale koder.
Men mange klemmere er så retthavende og overbeviste om klemmingens fortreffelighet at de ikke merker andre menneskers overraskelse og motvillighet.
Og som vi alle har opplevd - klemmetrykket øker i takt med promillen. I seg selv et interessant fenomen som kan indikere at mange klemmere strever med egne grenser.
De verste er disse bamseklemmerne med all sin inflaterte overstrømmenhet. Jeg kjenner noen av dem. Det gjør sikkert du også. Av mentalhygieniske, økonomiske og medisinske grunner løper jeg nå i frykt når de nærmer seg.
Mellom bamseklemmerne og meg befant det seg ganske ofte et par lesebriller hengende i en snor rundt halsen. Den slags bagateller plager ikke en bamseklemmer. Ei heller lyden av vridd metall og linser som faller til bakken.
Restene, glassløse innfatninger uten vinkel mellom ramme og stenger, henger og slenger som forflatede symboler over en bamseklemmers herjinger. To ganger det siste året har jeg måttet fjerne dyrt, glassløst, vridd metall fra min brillesnor. Kostnad 5.739,-
Tenk deg om før du klemmer i vei. Noen nær deg kan bli beklemt.
