Kronikk

Kjenner du krafta fra bunaden, Erna?

Nedleggelser i distriktet strider mot all norsk tradisjon. Derfor tar vi på oss bunaden når vi er forbanna.

Demonstrasjon Sandnessjøen

Å kutte blodtilførselen til distriktet, er ikke å tro på Norge, skriver kronikkforfatteren til statsminister Erna Solberg. Hole går hardt ut mot at både sykehus og studiested trues med nedleggelse på hjemstedet.

Foto: Hans Petter Sørensen / faroutfocus.no

Erna Solberg,

Jeg står her i bunaden, men det er ikke for å pynte meg. Det er i protest. Protest mot nedbemanninga i distriktet. Mot at viktige utdanningsinstitusjoner som lærerutdanninga på Nesna og helsetjenester som sykehuset i Sandnessjøen nå trues med nedleggelse. Det vil få enorme konsekvenser for hele regionen vår.

Bunaden er et symbol på tilhørighet, tradisjonelle verdier og kraft. Og krafta fra bunaden bruker vi for å si ifra om at det som skjer her nå, er ikke greit.

Jeg er en stolt distriktslærer, utdanna og bosatt på Helgeland i Nord-Norge. Da jeg flyttet til Nesna fra Bergen, tok lokalsamfunnet imot meg med åpne armer. Nesna har lange gode tradisjoner på dette, å ta imot folk. Resultatet er ei levende bygd som syder av mangfold og dialekter.

Man trenger ikke være en jævla sosialist for å forstå at dette ikke gagner folket!

Alle vi som bor her på Helgeland, enten vi er studenter, tilflyttere, flyktninger eller ekte Helgelendinger, har valgt oss distriktet. Hva sier det deg, Erna? Hva sier det om oss? Kanskje ikke alle vil, eller trenger, å bo i en storby?

Det er virkelig synd at vi må demonstrere, bare for å vise deg at vi er her. Det er trist at vi, som jo er likeverdige norske borgere, må bevise til de som styrer landet at vi er verdt noe! At vi må bruke all vår tid og energi på å rope så høyt at dere hører oss. Vi har en følelse av å ikke blir sett. Å ikke bli inkludert og akseptert for våre valg. Valget om å bli i distriktet, om å være en del av verdiskapninga her.

Ja, for det er verdiskapning!

Erna Solberg Sandnessjøen

Statsminister Erna Solberg ble møtt av protester fra flere hundre bunadsaktivister fra Bunadsgeriljaen da hun besøkte det nedleggingstruede Helgelandssykehuset i Sandnessjøen tirsdag. Kronikkforfatteren holdt appell.

Foto: Hans Petter Sørensen / faroutfocus.no

Dette burde regjeringa allerede vite, men hvis det trengs en oppfrisking: Helgeland har den største industrikonsentrasjonen i Nordland. Med verdiskapning innenfor blant annet oljenæring, havbruk, marin næring, landbruk og turisme.

Kanskje ikke alle vil eller trenger å bo i en storby?

Og så skal man legge ned infrastrukturen? Sykehuset trues med nedleggelse. Utdanningstilbudet i Sandnessjøen og Nesna, Nord-Norges eldste utdanningsinstitusjon, kan bli nedlagt. Det er jo helt uforståelig. Hva tror dere skjer med verdiskapninga, da? Tror dere den skapes av seg sjøl?

Som grunnlegger for Bunadsgeriljaen, Anja Cecilie Solvik, sier det: Dette er starten på distriktsopprøret. Det opprøret vil treffe svært mange rundt om i Norge.

Jeg lurer på: Hva betyr distriktet for deg, Erna?

Er det verdiskapende distriktet noe man bare pynter seg med når det skal vises frem hva vi får til? Eller er distriktet bare til pynt - for turistene, når de kommer? Noe vi bare skal tjene penger på? Eller er det en plass der ekte mennesker bor? Ekte liv.

Geografien her gir oss muligheter, det vet vi. Men disse mulighetene kan ikke utnyttes uten at vi som bor her og forvalter verdiene, får lov til akkurat det!

Bo her. Leve her. I distriktet. Det er ikke bare tomme ord og fraser som står på plakatene og bannerne når vi demonstrerer. Det er ikke tomme ord og fraser vi kommer med fra talerstolen.

Dette er våre liv, Erna! Dette kommer rett ifra våre hjerter!

Avstanden mellom makta og folket i Norge er enorm.

Vi kjemper for fremtida. For heimen vår, for barna våre, for utdanning og for trygghet fra fødsel til grav. Vi kjemper for en grunnleggende eksistens i denne fantastiske delen av landet som har vært vårt bosted i lange tider. Det du ser her, er et bevis på vår kjærlighet til bygdene og småbyene våre. Til distriktet vårt. Til Helgeland.

Avstanden mellom makta og folket i Norge er enorm. Og akkurat den avstanden er det vi står her og smaker så bittert på i dag. I Kunnskapsløftet står det at vi lærere skal se den enkelte eleven og hjelpe elevene til å bli gangs mennesker, som kan delta og bidra i samfunnet. Burde ikke politikerne som styrer landet gjøre det samme? Se oss? Hjelpe oss?

Så jeg spør deg: ser du oss, Erna? Ser du det enkelte mennesket her på Helgeland? Ser du hvordan vi prøver, så hardt - så inderlig hardt - å delta og bidra?

Det jeg ser nå, ser jeg med vemod. Det er venner og familie som er engstelig for framtida. Nyetablerte småbarnsfamilier som hadde store ambisjoner og et ønske om å leve og bo akkurat her. Mennesker med håp for framtida, for barna sine og for plassen sin.

Vi har allerede blitt fratatt så mye.

Vi har allerede blitt fratatt så mye. Arbeidsplasser og et velfungerende skole- og helsetilbud. Dette er grunnleggende behov for et samfunn.

Man trenger ikke være en jævla sosialist for å forstå at dette ikke gagner folket!

Vi ber deg, Erna.

Ikke la en håndfull personer i et styre ved Nord universitet ta fra en hel region muligheten til utdanning, og samtidig tilgangen til lærere og sykepleiere i distriktet. Ikke legg ned sykehusene våre. Ikke ta fra oss menneskerettighetene våre! For å kutte i både beredskap og tjenester, slik det allerede har blitt gjort i vår region, det er rett og slett en alvorlig nedvurdering av vår verdi som mennesker.

Man begynner jo å lure. Handler alt bare om penger? Blir vi mennesker kun målt etter vår verdi i kroner og øre?

Kjære Erna, du har muligheten til å stille opp for oss nå! Du og regjeringa er valgt av folket, dere jobber for oss! Høyres slagord er «Vi tror på Norge!». Hva ligger i det? Er ikke vi som står her i dag?

Å kutte blodtilførselen til distriktet er ikke å tro på Norge. Så vi spør deg i dag:

Hvordan kan du tillate at dette skjer?