Jeg er bitter. Og jeg er sint.
Det pågår et opprør i Nord-Norge, og jeg er en av dem som er drittlei.
Her er en kort liste over ting som aldri ville blitt godtatt sørpå, men som er realiteten i Nord-Norge (ja, visst f... er dette en klagerekke om sentralisering).
Feel free to add hvis du føler at noe mangler:
Fire timers kjøretur til nærmeste sykehus er en realitet i Finnmark. Du er mildt sagt ute å kjøre hvis noe alvorlig skulle skje på veien til sykehuset. Særlig hvis du er overlatt til deg selv.
I sommer måtte militærhelikopter settes inn for pasienttransport i stedet for ambulansefly. I kommuner uten verken flyplass eller sykehus må de til og med trygle om å få tilsendt et helikopter.
Raskeste flytur, på én time, til fylkeshovedstaden Tromsø, eksisterer så vidt. Den risikerer nedleggelse. Erstatningen er en 10 timers kjøretur, eller melkerute i metallkråka langs kysten.
Etter politireformen er også politiet lenger unna enn det som er fornuftig i en så stor region.
Det er dette som er realiteten i Nord-Norge. Er det rart folk blir forbannet?
Selv er jeg født og oppvokst i Kirkenes, men studerer i Bodø.
Takk til Widerøe som, til tross for svindyre billetter til tider, har piloter med kompetanse til å lande i vinterstorm på en rullebane mindre enn hybelkomfyren min. Med et smil om munnen, mens passasjerene kunne lagd den beste martinien James Bond noen gang har smakt. #ShakenNotStirred.
Hurtigruten går selvfølgelig også, men jeg har opplevd mer trøbbel med dem på Finnmarkskysten. Halvdan Sivertsen synger at «bare hurtigruta går», men den gjør jo faen ikke det heller!
Den står på kaia, må tine og hakke frossent sjøvann av landgangen som de ikke får lukket. Når den også dropper et 15 minutter langt anløp på dager med godvær, på grunn av «dårlig tid», så står du der med haka nedi havnebassenget og lurer på hva i helvete som nettopp skjedde.
Men nå har altså regjeringen sendt ut et forslag på høring om fast moms på mellom 23 og 25 prosent. Momsen på persontransporten blir doblet.
Widerøe varsler at de kan bli nødt til å kutte halvparten av driften, som vil bety dyrere billetter, redusert etterspørsel og påfølgende nye rutekutt.
Vel og bra i et miljøperspektiv. Men dette kommer til å gå ut over distriktene.
Fra nyttår er Tromsø vår fylkeshovedstad for et «superfylke» på 75.000 kvadratkilometer. 48.000 av disse utgjør Finnmark – som, for hundrede gang, er på størrelse med Danmark – som kan miste tre direkteruter til Tromsø: fra Alta, Vadsø og Kirkenes.
Takket være Widerøe kan jeg treffe familien min i Øst-Finnmark til og med på vinterhalvåret. Med momshoppet blir det straks verre.
Den billigste billetten kun fra Tromsø kostet 1823 kroner. Én vei.
Det ville ha vært 200 kroner billigere for meg å reise fra Oslo til New York samme dag enn å reise hjem.
«Kjenner du Heidi fra Tromsø?»
Det skorter generelt også på kunnskap om geografi og avstander i Nord-Norge. Et klassisk spørsmål vi får er «så, du er fra Alta, kjenner du Heidi fra Tromsø?». Svaret er mest sannsynlig nei.
Du blir ikke spurt om du kjenner Arne i Kristiansand hvis du bor i Oslo. Siste nytt! Avstanden er den samme!
Vi kan ikke gjøre noe med avstandene. Men man kan minimere risikoen ved å bo ute i distriktene.
Da nytter det ikke å legge ned arbeidsplasser.
Konsekvensene av sentraliseringsiveren står i kø: I 2017 startet kystopprøret i Vardø. Arbeidsplasser sto i fare. Vardø Kystradio ble vedtatt nedlagt, og man begynte å frykte for sikkerheten langs kysten når Bodø ble nærmeste kystradiostasjon, 1200 kilometer unna. Etter at Babcock overtok luftambulansen, kom frykten for kriseberedskapen.
Ser dere ikke galskapen i dette?
I Finnmark har 11 kommuner mer enn to timer reisevei til nærmeste fødeavdeling. To kommuner har mer enn tre.
Pris settes foran kvalitet, men hva er prisen for et liv? Er vi mindre verdt, vi nordpå?
Når det nå blir vanskeligere å bo i distriktene, reiser det seg noen spørsmål. Særlig når militærbaser legges ned samtidig som Russland gjennomfører flere militærøvelser, enkelte av dem svært offensive, nært norske områder.
Dette forstår Sp
På Andøya fikk befolkningen nok da det ble besluttet å legge ned den lokale flybasen. Der fikk Senterpartiet 71,7 prosent oppslutning i forrige valg.
I år ligger Sp an til å gjøre et rekordvalg i Nord-Norge, mens Ap ikke fremstår som et alternativ til regjeringspartiene som innførte regionreformen. Derfor blør de til Sp.
Hva er det Sp har forstått? Blant annet at man trenger et velfungerende kortbanenett for å binde Norge sammen.
Miljøpartiet De Grønne er selvfølgelig kritisk til at Sp vil kutte prisen på flybilletter. Men den samme miljøpolitikken som føres i Oslo vil ikke fungere for hele landet.
Jernbane til Tromsø trekkes frem som et forslag, men halve Nord-Norge gjenstår fortsatt. Da må det være mulig å reise på kortnettet.
Verden nord for Trondheim
Vi har vært nødt til å finne oss i mye i Nord-Norge – vi står han av, som vi sier – men begeret renner over i distriktene nå. Jeg vet at jeg har fått nok.
Jeg har fått nok av politikere som trer reformer som en sekk over hodet på befolkningen, og elegant nekter å høre på hva de det angår har å si om saken – uansett om det gjelder helsetilbud, sammenslåing, sentralisering eller å få en arrestert borger hjem fra Russland.
Jeg er drittlei politikere som ikke skjønner at de er politikere for hele landet, ikke bare for de store byene eller dem som bor sør for Trondheim.
Slutt å mas om bompengene
Til neste år satser jeg på en mastergrad i samfunnssikkerhet og terrorisme, eller borderologi, en utdanning som jeg vil bruke på hjemplassen min, som utgjør Natos yttergrense mot Russland.
Det forutsetter at det er noe å vende hjem til.
Men hvis helse- og militær beredskap er en saga blott, det er umulig å komme seg dit og landsdelen er lagt øde, finnes det da noen grunner for meg å reise hjem?
Dersom landsdelen er lagt øde, er det ingen grunn til at Russland ikke skal gjøre krav på det. Dette er et historisk konfliktområde. Selv om vi historisk sett ikke har noen grunn til å frykte en militærkonflikt med det store landet i øst.
Avslutningsvis har jeg en oppfordring til søringene:
Det er fint om dere holder kjeft om de jævla bompengene deres en liten stund, og innser 1) hvor jævlig godt dere faktisk har det, og 2) at Norge har større problemer enn bompenger.
Nord-Norge raseres. Verken den helsemessige- eller den militære beredskapen i regionen blir tatt på alvor.
Fortsetter det slik, risikerer vi at Nord-Norge ender opp som en koloni i sitt eget land – en koloni der sentralmakten henter ut ressursene for å så utelukkende gi faen i regionen.
