Hopp til innhold
Kronikk

Kjære heterofile – jeg lever på deres nåde

Min skeivhet er en gave og ikke en dødsdom i mitt liv. Det er ingen selvfølge.

Pride-paraden i Oslo 2018.

Jeg tar til tårene når dere tar barna deres med for å se på pride-toget, og slik signaliserer at jeg er ålreit og godkjent, at jeg er del av en felles norsk storfamilie, skriver kronikkforfatteren.

Foto: NTB

Kjære heterofile venn,

Du som lurer på hvorfor vi fortsatt regnbueflagger i 2024. Hvorfor skal barn egentlig eksponeres for dette her? Er det ikke i bunn og grunn nok nå?

Det er noe viktig her du ikke forstår: Jeg lever på din nåde.

Dere heterofile er det store flertallet. Det gjør at dere har majoritetsmakten, som har blitt brukt til å vanskeliggjøre å være noe annet enn heterofil. Dere kan så klart også leve utrolig vanskelige liv, men til syvende og sist er det da aldri fordi dere er heterofile.

«Takk til akkurat deg, heterofile person, for at jeg får lov til å være åpent skeiv.»

La meg illustrere med noen eksempler på ting som absolutt aldri har skjedd:

Det har aldri eksistert et samfunn hvor heterofili har vært omdiskutert, kontroversielt, ulovlig eller stigmatisert.

Samfunnsdebatten har aldri rast over hvorvidt heterofile burde kunne bli foreldre eller gifte seg, eller egentlig bare er syke og rekrutterer barn til heterofili.

Det har aldri skjedd at en bestemor har fortalt sitt heterofile barnebarn at «jeg ber til Gud om at du skal ombestemme deg og bli skeiv igjen», og cis-kvinner har aldri måttet fortelle fremmede leger hvordan de onanerer for å få leve som den de er.

Aldri har et barn blitt mobbet for sin heterofile legning. Ingen vitenskapelige miljø har noensinne forsøkt å ødelegge noens heterofili med bønn, kjemikalier eller elektrosjokk.

Ingen har noen gang påstått at en dødelig pandemi er en guddommelig straff for heterofilt samliv. Det var ikke heterofile fanger som ble sperret inne igjen etter «frigjøring» fra konsentrasjonsleirene.

«Men akkurat den historieløsheten din, den uroer meg faktisk.»

Noen ganger rystes jeg derfor av hvor historieløs du tillater deg å være. Det er selvfølgelig mest behagelig å ignorere disse delene av historien, men det du også glemmer er at vi skeive ikke ble født i går – bokstavelig talt.

Du glemmer at vi husker. Vi var der. Det var vi som fikk ting til å endre seg til det bedre – du og dine vek sjelden en tomme uten at vi måtte jobbe for det først. Hver millimeter med fremgang måtte diskuteres, hver detalj ved vår skeivhet inspiseres.

Og nei, min venn – dette er ikke lenge siden.

Vi skeive husker hver og én av disse debattene som gikk, i de tusen hjem så vel som på Stortinget, i mediene og under altertavlen. Vi husker at vi gradvis fikk overbevist og overtalt nok av den heterofile allmennheten til å oppnå livsviktige seire. Selv om de fleste av oss i dag kan leve ubekymrede liv, så er dette en kollektiv historie vi bærer med oss dypt nedi ryggmargen.

«Aldri har et barn blitt mobbet for sin heterofile legning.»

Vi vet så inderlig godt at seirene ikke kom som en selvfølge.

Akkurat dét er det viktigste du glemmer. For hvis man overser alle kampene kan fremgangen se uunngåelig ut. Som om ekteskapslover, diskrimineringsvern, verdig helsehjelp, foreldreskap og inkludering bare ville ramlet ned i hodet på oss til slutt uansett, helt uten sosial friksjon, like garantert som tyngdekraften.

Men slike naturlover finnes ikke. Disse seirene kom på ingen måte av seg selv. Vi var fullstendig avhengige av å overtale majoriteten – og derfor kan samfunnet like gjerne snu til det motsatte igjen.

Dere heterofile kan ombestemme dere. Det har vi allerede sett både her og utenlands.

Så derfor gjenstår det bare å si: Takk. Jeg mener det, helt på ekte: Tusen, tusen takk. Takk til akkurat deg, heterofile person, for at jeg får lov til å være åpent skeiv med mye frihet og lite stigma.

Det kunne jeg nemlig ikke gjort hvis ikke du og de andre heterofile hadde tillatt det.

Takk for at du og dine forgjengere, med majoritetsmakten deres, har bestemt dere for at min skeivhet skal få være en gave og ikke en dødsdom i mitt liv.

Vit at jeg aldri tar det for gitt.

«Vi vet så inderlig godt at seirene ikke kom som en selvfølge.»

Hver juni kjenner jeg på denne takknemligheten, spesielt hver eneste gang jeg ser et regnbueflagg som får vaie fritt og i fred.

Jeg tar til tårene når dere lar dem få henge, eller tar barna deres med for å se på pride-toget, og slik signaliserer at jeg er ålreit og godkjent, at jeg er del av en felles norsk storfamilie.

I motsetning til deg er jeg smertefullt klar over hvor lite selvsagt det er. Derfor forstår jeg også at hver pride er en anledning til å feire Norges fremgang.

Men akkurat den historieløsheten din, den uroer meg faktisk. Du glemmer så lett. Du vil så gjerne tro at fremgangen vår er skrevet i stein. Din insistering på «hit, men ikke lenger; nå må det være nok; hold det unna barna våre», den er ordentlig skummel for oss.

Vi vet. Vi husker. Jeg lever på din nåde, og den nåden er ingen selvfølge.

Dette er en del av den skeive eksistensen som du som heterofil aldri, aldri har følt på, og aldri, aldri kommer til å føle på.

Og akkurat dét er det faktisk du som skal være takknemlig for.