Replikk

Kirken rydder opp

Mye gjenstår – men både sentralt og i de fleste land har Den katolske kirke arbeidet målrettet med å avdekke, kartlegge og eventuelt straffeforfølge overgrep, hjelpe og støtte ofrene og iverksette tiltak og planer for å forhindre at overgrep skjer igjen.

ymRwvEKtxhw

Det er krenkende å antyde at det store flertallet av norske katolikker stiller seg lunkne til overgrep som har funnet sted, skriver kommunikasjonssjef i Oslo katolske bispedømme, Hans Rossiné. Bildet er fra en messe i St Olav kirke i Oslo.

Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

Sist helg takket pave Frans media og journalister for å ha eksponert overgrep i Den katolske kirke. «Takk for at dere forteller oss hva som er feil i Kirken, for at dere hjelper oss ikke å feie det under teppet, og for stemmen dere har gitt alle ofre for overgrep», sa han ifølge Premier Christian News. Paven er tydelig i sin fordømmelse av overgrep og erkjenner at de altfor lenge ble dysset ned.

Innsatsen de siste årene viser at Kirken har tatt en rekke initiativ for å rydde opp.

Helgen 20. november i år er det over 50 påmeldte til kurset Forebygging av seksuelle overgrep, som holdes i St. Paul menighet i Bergen av en nyansatt prosjektleder som skal intensivere og profesjonalisere skoleringen av Kirkens prester, ansatte og frivillige i forebygging av overgrep.

Dette arbeidet er i forlengelsen av Beredskapsplanen mot seksuelle overgrep fra 2003, som ble revidert i 2011 og 2021, og dokumentet Saksbehandling mot seksuelle overgrep fra 2020, med nye og oppdaterte retningslinjer for mistanke om overgrep. Her slås det fast at mulige straffbare overgrep skal anmeldes til politiet og ikke behandles kun internt i Kirken.

I 2019 holdt pater Hans Zollner, pave Frans nære rådgiver i kampen mot overgrep, en workshop for katolske prester i Oslo, hvor de fleste temaer som har vært fremme i diskusjonene om overgrep ble diskutert: hva vet vi om overgriperne, sølibatet, taushetskulturen, sviket, homoseksualitet, maktmisbruk og Kirkens maktstrukturer.

De fleste overgrep skjedde for lenge siden, og overgriperne er stort sett døde.

Sommeren 2020 lanserte Vatikanet en enhetlig, global praksis for behandling av presters misbruk av mindreårige.

Og nå i oktober publiserte katolsk.no pater Federico Lombardis gjennomgang av hva Kirken har gjort sentralt de siste årene under pave Frans.

Hvorfor liste opp dette?

Fordi Johan B. Mjønes’ forbannelse av verdens 1,3 milliarder katolikker i NRK Ytring er sterke ytringer. Det er ved første øyekast nærliggende å oppfatte utsagnene som en variant av ren tidsriktig woke: denne selvrettferdige identitetspolitikken som innebærer at noen, stort sett en våken woke-elite, har sett lyset og er gitt myndighet til å sette fellesdiagnose på andre grupper som enten rasister, undertrykkere, overgripere eller anelsesløse medløpere – alle kollektivt skyldige, uten egenvilje og individuelt ansvar.

Ett overgrep er ett for mye.

Men Mjønes er selvfølgelig ikke den eneste som er rasende.

Mange katolikker og ikke-katolikker er, og har vært, rasende og rystet i sin sjel over de mange overgrepssakene som er avdekket, nå sist den sjokkerende rapporten fra Frankrike. De fleste katolikker er også sorgtunge etter avsløringene.

Det er derfor krenkende å antyde at det store flertallet av norske katolikker stiller seg lunkne til overgrep som har funnet sted. For de er dypt glade i sin kirke, den er tross alt deres viktigste holdepunkt i livet. Og de vet at det er et meget lite mindretall av Kirkens tjenere som har begått slike overgrep. Den franske rapporten, initiert av Kirken selv, antyder et sted mellom to og 3 prosent av de geistlige. Det er på linje med studier i andre land. Det store flertallet av prester og ordensfolk lever gode kristne liv, som forbilder for oss alle.

Det store flertallet av prester og ordensfolk lever gode kristne liv, som forbilder for oss alle.

Det betyr selvsagt ikke at overgrepene bagatelliseres. Ett overgrep er ett for mye. Og alt tyder på at det har vært mange over en årrekke. De fleste overgrep skjedde for lenge siden, og overgriperne er stort sett døde.

I Norge skjedde en internkirkelig undersøkelse og avdekking av geistlige overgrep i 2009–2010. Biskop Bernt Eidsvig og kirkens Fagetiske råd (FER) sto for dette. Tallene på overgrep var ikke høye, og mønsteret det samme som i Frankrike: De fleste var gamle og overgriperne døde.

Også i de senere år er saker om overgrep behandlet med det største alvor i Oslo katolske bispedømme, av biskop Bernt Eidsvig og av FER. Det har vært få saker i FER og ingen mot barn.

De fleste katolikker er også sorgtunge etter avsløringene.

Mjønes poengterer i NRK Ytring at når et overgrep avdekkes, bør alle som har vært i kontakt med den mulige overgriper kontaktes og spørres om de har vært misbrukt – også langt bakover i tiden. Det er normalt en umulig arbeidsmetode. Kirken må heller oppfordre, som den har gjort, alle som mener seg misbrukt om å melde dette, til biskop, Fagetisk Råd eller politiet.

Det er også et viktig moment som offeret, eller «den uskyldige part», psevdonymet «David», skriver i sin gjennomgang av Müller-saken i 2010, («Ingen vei utenom – om oppgjøret med en katolsk biskop”/, St. Olav forlag, s 83):

«Jeg gjentar at jeg må få lov til å eie min egen historie og selv bestemme hvorvidt jeg ønsker eller makter åpenhet. Ingen skal umyndiggjøre meg med tanke på ansvar for eget liv. Det er jeg som må få legge premissene for åpenheten – for det er mitt liv og min fremtid det handler om.»

Mjønes er selvfølgelig ikke den eneste som er rasende.

Müller-saken startet formelt i slutten av februar 2009 da den uskyldige part «David» skrev sin anklage mot biskop Müller i Trondheim om et overgrep som fant sted mange år i forveien.

Både tidligere i prosessen og underveis fikk han hjelp av andre geistlige i Kirken. Saken gikk til behandling i Vatikanet våren 2009, (en katolsk biskop står direkte under Roma, han er ikke underlagt andre biskoper). I juni 2009 – bare noen måneder senere – annonserte biskop Müller sin avgang.

Biskop Bernt Eidsvig av Oslo ble da bedt om å overta administrasjonen av Trondheim i en overgangsperiode. Han hadde ikke hatt noe med etterforskningen av Müller å gjøre, men måtte håndtere saken da den egentlige grunnen til biskop Müllers avgang blir kjent i media i april 2010.

Sist helg takket pave Frans media og journalister for å ha eksponert overgrep i Den katolske kirke.

Mjønes gir i sin artikkel en fremstilling av «Müller-saken» som fremstår som annerledes enn historien til førstehåndskilden, «David».

Et par sitater fra «Davids» bok:

«I stedet for å rope om åpenhet: Vær heller stolte over at Den katolske kirke har håndtert saken min raskt og effektivt, fjernet en betrodd biskop selv om overgrepet var over 20 år gammelt, og at de maktet å ivareta min person og integritet. At sannheten ikke ble offentliggjort, handlet ikke om beskyttelse av biskop Müller eller Kirken – men om mitt behov for og rett til å beskytte meg selv og familien min.» (s. 83)

«Jo visst, biskop Bernt viste seg å være en bra mann. Han hadde tidligere beskrevet ham som rettskaffen, og det var han». (s 67)

«Som beskrevet, er jeg svært fornøyd med hvordan Kirken har håndtert min sak.» (s 89)

«Davids» oppfatning ble også delt av Adresseavisens politiske redaktør, Siri Wahl-Olsen, som anmeldte boken i 2010: Hun skriver:

«Kirken trodde på ham, hans historie ble trodd helt til topps i Vatikanet».

Kirken rydder opp.

Og: «David understreker flere ganger at det ikke er kirken som sviktet ham, men en mann som stod i kirkens tjeneste. Biskopen er ikke kirken, skriver han. Han er ikke enig med dem som mener at de seksuelle overgrepene som de siste årene er blitt avdekket, sier noe om den katolske kirke som sådan. Det er riktig at kirken ikke kan tillegges et kollektivt ansvar for det enkeltpersoner gjøre. Det man imidlertid kan ha grunn til å spørre om, er om organisasjonsmessige eller åndelige maktstrukturer på noen måte kan legge til rette for at misbruk kan skje uten å bli oppdaget.»

I et foredrag i Katolsk akademi i oktober 2011 foretok biskop Eidsvig en gjennomgang av overgrepssakene i kirken og veien videre.

Han sa: «Når vi snakker om veien videre, er det min bestemte mening at vi må lytte aktivt til de utsatte selv.»

Innsatsen de siste årene viser at Kirken har tatt en rekke initiativ for å rydde opp – og at det har nyttet.

For det er når vi åpner øynene, at vi lukker mulighetsrommet for overgriperne.