Hadde kritikk fra Norge endret noe som helst for personen Liu Xiaobo? Neppe. Hadde det fått konsekvenser for andre menneskerettighetsforkjempere i Kina? Det er også tvilsomt. Hadde Norge havnet i fryseboksen igjen? Trolig. Hadde vi følt oss litt bedre? Ja. Hadde det styrket Norges image? Kanskje, men for virkelig å endre oppfatningen av Norge burde vi nok også tatt tak i en del andre dilemmaer, som militære intervensjoner, forholdet til Dalai Lama, oljeproduksjon og våpeneksport.
Det er godt mulig at Liu Xiaobo-saken handler mye om oss selv. Det norske selvbildet lider under en kollektiv dyp selvmotsigelse, og det kommer til å bli en kattepine for enhver regjering de neste årene.
Kina forsvinner ikke og norske politikere er nødt til å finne en omforent strategi – istedenfor å bytte på å være den moralsk overlegne hver gang man er i opposisjon – og den pragmatiske ryggesløse hver gang man har makt.
Men spørsmålet er også hva en mer kritisk linje overfor Kina i praksis vil medføre – utover et lettere politisk klima på hjemmebane.
Liten stat med mye å tape
Regjeringen anser tilsynelatende relasjonen til Kina som viktigere enn friksjonen den skaper «hjemme». At opposisjonen har sine øyne festet til den hjemlige debatten er ikke overraskende, det er den naturlige arbeidsdelingen.
Likevel kan det godt være at opposisjonens krav om en mer verdiforankret linje vil kunne tjene Norges utenrikspolitiske interesser på lengre sikt. Det er som regel på den «normative» banehalvdelen vi har hatt en mulighet til å skille oss ut.
I den nye – og relativt korte – stortingsmeldingen om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk er det derfor ikke overraskende at ordet «samarbeid» forekommer hele 154 ganger. Som Anders Haugseth har skrevet i Minerva er meldingen først og fremst en stadfestelse av «business as usual» – ikke en reell diskusjon om dilemmaer og veivalg.
Og slik må det nok være for en liten og rik stat med mye å tape. Norges kurs ble staket ut i en tid der USA dominerte, Europa fremsto samlet, det multilaterale samarbeidet fungerte og stormakter som Russland og Kina virket fremmed for dypere samarbeid.
Det er tegn til at disse trekkene ved vårt globale system endres. Men selv om man stadig hører at «verden er i endring», er det likevel ikke sikkert at Norge skal kaste sine eksisterende strategier over bord av den grunn.
Ambivalente til Kina
Men det er altså ett område der Norges usvikelige samarbeidslinje kan få store konsekvenser: Kina. Ambivalensen knyttet til Kina er i den nevnte stortingsmeldingen nokså følbar.
På den ene siden er Kina en samarbeidspartner i fredsoperasjoner, i Arktis og i utviklingssamarbeid. På den andre siden ligger det en illevarslende bekymring i Kinas økende appetitt på makt, regional innflytelse og konkurranse med USA.
Likevel omtales Norges normalisering av forholdet til Kina som en «milepæl» som «gir mulighet for dialog på en rekke områder av betydning for Norge».
Det er én måte å se det på.
Det tok nemlig ikke lang tid før Norges normaliserte forhold til Kina ble en politisk verkebyll på hjemmebane. Før han døde, var regjeringen stum om behandlingen av kreftsyke Liu Xiaobo. Naturligvis. Norge har jobbet hardt for å komme seg ut av den kinesiske fryseboksen, og vil strekke seg langt for å unngå å bli dyttet inn igjen.
Den noe ensidige felleserklæringen i forbindelse med normaliseringen i fjor, understreker at Norge ikke skal støtte handlinger som undergraver Kinas kjerneinteresser – noe en kritisk reaksjon fra Norge vedrørende Liu Xiaobo nettopp vil kunne tolkes som.
Press på at Norge skulle «gjøre noe»
Det var likevel et betydelig press på at Norge skulle «gjøre noe!». Både menneskerettighetsforkjempere og Ap, SV, KrF og Venstre uttalte seg kritisk.
Trolig anser regjeringen det normaliserte forholdet til Kina som helt avgjørende for norske interesser, men opposisjonen anser det – og konsekvensene det får – som en skamplett. Det er selvsagt et åpent spørsmål om opposisjonspartiene ville håndtert det særlig annerledes om de selv satt i regjering.
Spenningen viser tydelig at å forfølge norske interesser og å fremme våre verdier ikke alltid er det samme. Men nettopp derfor er det interessant å se for seg hva som hadde vært de praktiske konsekvensene av om Norge «gjorde noe!» (les: kritiserte behandlingen av Liu Xiaobo).
Norges posisjon i endring
Men den norske posisjonen i verden er i endring. Norge er etter hvert blitt en ikke ubetydelig finansiell aktør på den globale scenen. Norge som den verdibaserte «humanitære stormakten» vokste frem i en tid da vi fortsatt var en mer tradisjonell småstat.
Norge har i dag investeringer og næringsliv over hele verden, og det er nok en illusjon å tro at dette ikke vil lede til uløselige dilemmaer mellom Norges verdier og interesser.
Kanskje er Norges veivalg et uttrykk for at norske politikere tror de har flere strenger å spille på enn de normative. Det vil i så fall medføre en justering av det norske selvbildet – som fortsatt hviler trygt på verdiene – og det kan koste Norge rollen som den nær interesseløse verdiforkjemperen i internasjonal politikk.
Følg debatten: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook
