Flere kommentatorer mener at ett land sitter med nøkkelen til å stanse den brutale russiske invasjonen av Ukraina: Kina.
Kina er Russlands største og viktigste økonomiske, diplomatiske og strategiske partner.
I en situasjon der Russland er under et voldsomt sanksjonspress blir det ofte hevdet at Putin ikke har noe annet valg enn å lytte til kinas leder Xi Jinping.
Frankrikes president Emmanuel Macron og Tysklands statsminister Olaf Scholz diskuterte nylig krigen med Xi Jinping. De ba trolig Xi om å gjøre alt som står i hans makt for å stanse Putin.
For Kina er et forverret forhold til europeiske land som følge av støtte til Russland en stor kostnad. Det er derfor klokt av europeiske ledere å forsøke å holde linjene til Kina åpne, og å minne Xi om denne kostnaden.
På sikt kan Kina spille en rolle som mekler i konflikten. Men selv om Kina kanskje kan legge press på Putin, er det viktig å ikke overdrive forventningene. Kina verken kan eller vil gå særlig langt for å stanse Putins krig.
I internasjonal politikk er det ofte slik at det ikke bare er makt, men styrken av interesser som avgjør. For både Russland og Ukraina står svært mye på spill i krigen.
For Russland handler det om grunnleggende russiske interesser om å kontrollere Ukraina. For Ukrainas del handler krigen om å beholde sin selvstendighet.
Kinas interesser i krigen er langt fra like sterke, og landet har derfor mer begrenset innflytelse enn mange antar. Kina kan ikke bare trykke på en knapp og få Putin til å gjøre som Beijing ønsker. Kina kan heller ikke tvinge frem en forhandlingsløsning. En slik løsning er det først og fremst Russland og Ukraina som avgjør.
Betydningen av interesser forklarer hvorfor svakere parter ofte kan motstå de som er sterkere.
Kina har i årevis forsøkt å presse Nord-Korea, et land hvor Kina har enda sterkere innflytelse enn over Russland, men til liten nytte. Nord-Korea har utviklet atomvåpen, til tross for at Kina har arbeidet for at den koreanske halvøya skal være atomvåpenfri.
Kina har også motvillig måttet støtte Nord-Korea slik at landet ikke har kollapset under sanksjoner. Kinas innflytelse over Russland er langt mindre, og det vil derfor være enda vanskeligere å presse Putin til å endre kurs.
I tillegg til at det er begrenset hva Kina kan oppnå, har Kina lite å tjene på å presse Putin for sterkt. Selv om Putins krig i Ukraina kan skape ustabilitet i verdensøkonomien og en sterkere front mot Kina, har Kina fortsatt mye å tjene på sitt partnerskap med Russland.
Kina og Russland ser begge USA som sin største trussel. Kina er ikke interessert i å svekke Russland, som trekker USAs oppmerksomhet vekk fra Asia, og som står sammen med Kina i ønsket om å svekke USAs dominans.
Skulle kinesiske ledere gå med på sanksjoner ville de støtt Russland fra seg, og i verste fall bidratt til kaos og kollaps for Putin-regimet. Et slikt scenario ville skapt langt mer ustabilitet og usikkerhet for Kina enn dagens krig i Ukraina.
Kaos i et naboland som Kina deler en 4000 kilometer lang grense med, ville vært et sikkerhetspolitisk mareritt. Et nytt regime vendt mot Vesten ville videre vært en geopolitisk katastrofe. Selv et mer nøytralt russisk regime ville gitt USA større mulighet til å demme opp for Kina.
Det er også begrenset hvor mye USA og Europa kan gjøre for å tvinge eller lokke Kina til å endre sin Russlandsvennlige politikk.
Verdensøkonomien er avhengig av handelen med Kina, og dersom vestlige land innfører sanksjoner mot Kina ville dette også skapt enorme økonomiske utfordringer for USA og EU. Kinas motvilje mot å presse Russland berettiger ikke en slik kostnad.
USA og EU har heller ikke mye de kan gi Kina som belønning. I de spørsmålene Kina anser som viktigst – som Taiwans status og suverenitet i Sør-Kinahavet – er det helt usannsynlig at vestlige land vil justere politikk.
Det er heller ikke noen grunn til å tro at de vil la Huawei få bygge 5G-nett, eller dempe kritikken av menneskerettighetsbruddene i Xinjiang, Tibet og Hongkong.
Når vestlige land har lite å gi, er det lite de kan oppnå. Kina forventer at den dagen krigen i Ukraina tar slutt, vil vestlige land igjen vende oppmerksomheten mot Kina.
Det er derfor lite overraskende at Kina så langt ikke har vist tegn til å endre sin Russlandspolitikk.
Kina misliker trolig uroen og usikkerheten Putins invasjon har skapt, og hadde nok foretrukket om Russland hadde vist større tilbakeholdenhet. Likevel har de holdt fast ved sin nøytrale linje, som i praksis går langt i støtte til Russland.
Ukraina-konflikten skaper drastiske endringer i internasjonal politikk. Men den har ikke endret Kinas grunnleggende geopolitiske interesser, og landets realpolitiske innstilling til omverdenen.
