NRK Meny
Kronikk

Kims store gjennombrudd

Nord-Korea er farlig nær en amerikansk smertegrense – en troverdig evne til å ramme det amerikanske kontinentet.

Nord-Korea feirer raketter

STOLTE: Stolte topper i det Nordkoreanske militæret feirer Kims store gjennombrudd.

Foto: NTB/AFP

Kim Jong UNS overordnede strategi går under navnet byungjin, som betyr « to spor»: Sikkerhet gjennom kjernefysisk avskrekking og økt levestandard for befolkningen. Så langt har atomprogrammet hatt prioritet, men når det er sluttført skal økonomien tilgodeses.

Tidligere i år sa nordkoreanerne at atomprogrammet er inne i siste fase og at man ikke tar sikte på å bli noen stor atommakt. Men en troverdig gjengjeldelsesevne mot USA må på plass jo før jo heller. I en kommentar til den siste missiltesten (Hwasong 15) sier Kim at man nå har «realisert sitt historiske oppdrag og fullført landets atomstyrke». Bokstavelig tolket skulle det bety at utviklingsprogrammet er ved veis ende. Landet har imidlertid for vane å overdrive sine prestasjoner: Kan hende lar Kim det bli med seks atomtester – India stoppet på fem og Pakistan på seks – men missilprogrammet har fortsatt et stykke å gå.

Missilprogrammet

Nok en gang ble verden overrasket. Formodentlig hadde Hwasong 15 en «narrenyttelast» lik vekten av en kjernefysisk sprengladning, og hadde målet med testen vært å demonstrere maksimal rekkevidde ville missilet nådd 13 000 km. Det plasserer Nord-Korea i en eksklusiv klubb av land som kan true nesten ethvert punkt på kloden.

Nok en gang ble verden overrasket.

Bilder viser et missil med to trinn, to styrbare hovedmotorer og et stort nyttelastkammer med plass til flere små stridshoder, eventuelt også narremidler mot missilforsvarssystemer. Teknologisk sett står det ikke mye tilbake for liknende systemer i Russland og Kina, men påliteligheten må demonstreres gjennom flere tester før det kan settes i tjeneste. Missilet benytter flytende drivstoff og fraktes og avfyres fra en mobil rampe som Nord-Korea visstnok produserer selv. Flytende drivstoff gjør det sårbart mot amerikanske forkjøpsangrep fordi det tar tid å forberede det for oppskyting. Derfor jobbes det også med å utvikle langtrekkende missiler med fast drivstoff som kan avfyres på minutters varsel. Kan hende ser vi en første test av slike allerede neste år. Sammen med ubåtbaserte missiler – foreløpig med kortere rekkevidde – vil dette gi en troverdig gjengjeldelsesevne.

Nord-Korea har en omfattende og velutprøvd missilpark for regionale formål. Hundrevis av missiler. Med erfaring fra et bredt spekter av tester må vi anta at landet evner å bygge et effektivt varmeskjold. Det er nødvendig for å hindre at missilene brenner opp i møte med atmosfæren. Den siste atomtesten, som var ti ganger kraftigere enn Hiroshima-bomben, demonstrerte dessuten et avgjørende gjennombrudd også i avansert kjernevåpendesign. En endelig demonstrasjon av evnen til å ødelegge amerikanske storbyer vil være en kraftig kjernevåpendetonasjon høyt over Stillehavet, som Nord-Korea har truet med. La oss håpe at de ikke finner det nødvendig.

Hva kan atomvåpnene brukes til?

Sikkerhet for regimet gjennom kjernefysisk avskrekking er hovedsaken. I tillegg har det vært spekulert på om Kim vil bruke atomprogrammet til å undergrave den amerikanske sikkerhetsgarantien for Sør-Korea og på den måten bringe gjenforening, under egen ledelse, nærmere. En avhopper skal ha snakket om det. Det kan ikke utelukkes at ledelsen i Pyongyang sysler med slike tanker, men realistisk er det ikke. For mot dem står verdens mektigste militærmakt, og kinesisk støtte til en offensiv sørover kan ikke påregnes. Slike forestillinger er derimot som bestilt for å legitimere og høyne det amerikanske militære nærværet i regionen.

Den amerikanske politikken er ikke lett å bli klok på.

Kanskje vil Nord-Korea gjøre som Pakistan, som i ly av sine nyervervede atomvåpen gikk på offensiven i Kashmir (Kargil, 1999) og senere gjennomførte flere væpnede aksjoner inne i India, bl.a. et kommandoraid mot Mumbai (2009). Av respekt for den pakistanske atommakten valgte India forsvar framfor gjengjeldelse, og brukte sin konvensjonelle overmakt til å drive Pakistan tilbake i Kashmir. Pakistanerne dro ingen gevinst av de andre aksjonene heller. Erfaringene fra Sør-Asia er ikke oppmuntrende, men Nord-Korea kan likevel fristes til å prøve. Når man først har investert så mye i våpnene er det naturlig å prøve å få størst mulig gevinst ut av dem.

Konflikthåndtering

Den amerikanske politikken er ikke lett å bli klok på. Presidenten og utenriksministeren snakker i munnen på hverandre, Presidenten i munnen på seg selv, og Det hvite hus omtaler den hovedansvarlige for det diplomatiske sporet som en stor drømmer. I et normalt fungerende politisk system ville «drømmeren» gått av med det samme, men ingenting er helt normalt i Washington nå. Hovedinntrykket er likevel at USA prøver å tvinge Nord-Korea i kne gjennom økonomiske sanksjoner og maktdemonstrasjoner. Uten å lykkes. Bruk av makt er siste utvei og truslene henger løst, men da løper man stor risiko. Sørkoreanerne vil aldri være med på det, for de vil være de første ofrene.

Trump-administrasjonen spenner buen høyt og vil ha et atomvåpenfritt Korea.

Kina oppfordrer alle parter til å roe seg ned med sikte på forhandlinger. De har bedt om stans i testingen og stans i de militære øvelsene, men er ikke bønnhørt. Som forberedelse for forhandlinger er det kanskje mer nærliggende å tenke seg «samtaler om samtaler» for å klarlegge hverandres politikk og hva som er og ikke er forhandlingsbart, slik USA og Iran gjorde i Oman før forhandlingene mellom dem skjøt fart.

Inntrykket er at Trump-administrasjonen spenner buen høyt og vil ha et atomvåpenfritt Korea like godt først som sist. Andre mener det mest realistiske er å innstille seg på gjensidig avskrekking. Forkjemperne for det diplomatiske sporet vil ha partene til forhandlingsbordet for å begrense programmet, samtidig som man opprettholder den langsiktige målsettingen om nedrustning, fredsavtale og normalisering av forholdet til omverdenen.

Nord-Korea er farlig nær en amerikansk smertegrense – en troverdig evne til å ramme det amerikanske kontinentet. Betyr Kims uttalelse at Nord-Korea ikke vil gå nærmere, eller betyr de gjenværende manglene ved programmet at testingen fortsetter, f.eks. et år til, til de mestrer missiler med fast drivstoff?

Antagelig det siste, men bare tida vil vise.

Følg NRK Debatt på Facebook og Twitter