Kebabnorsk og retten til det norske

At vi kopler språk til mat er ikke noe nytt fenomen. Nynorsk kalles jo for eksempel grautmål av noen. Måten vi omtaler eller navngir språk eller måter å snakke på, forteller oss noe om hvilke holdninger vi har til språk og til de antatte språkbrukerne.

Danny er en språkbevisst ung mann, og ved å ønske at «kebabnorsk» kalles «holmliansk» bidrar han til å omforme «kebabnorsk» til en dialekt, på linje med andre norske dialekter, ved at han kopler språk til et bestemt sted.

Språk knyttet til geografi

I Norge har dialektene relativt høy status og er knyttet til et gitt geografisk sted, og måten du snakker på oppfattes som selve bumerket på hvor du kommer fra. En slik tett kopling mellom språk, sted og personlige kjennetegn og egenskaper er ikke noe statisk eller naturgitt.

Det så vi for eksempel i andre episode av Dialektriket der Roger Lillebøe-Hansen, leder i supporterforeningen Brann Bataljonen, føler seg som en bergenser selv om han ikke snakker bergensk.

Språk endres dessuten som følge av at språk og mennesker kommer i kontakt med hverandre. I Tyssedal i Hardanger vokste det for eksempel frem en ny dialekt etter kraft- og senere aluminiumsutbyggingen tidlig på 1900-tallet. Dette skyldtes at folk fra Østlandet flyttet dit for å arbeide. Tyssedal-dialekten er derfor i stor grad preget av østlandske dialekter.

Norsk språk består dessuten av mange lånord, som sofa (arabisk), paraply (fransk) og skomaker (tysk), og kontakten med Tyskland har gitt oss mange tyske forstavelser og endelser (som ankomme, beordre, forelskelse, kjærlighet).

Preges av andre språk

På Holmlia og i andre flerspråklige byrom, tar noen ungdommer i samtaler seg imellom i bruk en talestil som nettopp er preget av at norsk er i kontakt med andre språk.

Forskningen har vist at dette kan være lån fra andre språk, som ofte brukes som slang, som flus (arabisk/berbersk, slang for ’penger’), habibi (arabisk ‘venn’, ‘min kjære’), sjof (arabisk, berbersk ’å se’), wollah (arabisk ’ved Allah’, ’å sverge ved Allah’, ’jeg sverger’).

En slik talestil synes også å ha visse grammatiske kjennetegn, men foreløpig vet vi lite om disse trekkene. Det vi med sikkerhet vet, er at det eksisterer klare oppfatninger både i media og i befolkningen at det finnes en egen måte å snakke norsk på blant noen ungdommer i flerspråklige byrom.

Negativt fremstilt i media

I media fremstilles «kebabnorsk» ofte som en avvikende, uforståelig og «dårlig» norsk som kan føre til arbeidsledighet hos ungdom med innvandrerbakgrunn, nærmest som om arbeidsledigheten siver ut fra ungdommenes biologiske eller etniske bakgrunn.

Samme type retorikk finner vi i Sverige i debatten om «blattesvenska» («blatte» er en nedsettende betegnelse for innvandrer). Språk blir altså et stedfortredende tema for underliggende sosiale bekymringer for hvordan det går med unge med innvandrerbakgrunn i samfunnet, om de inkluderes i eller utestenges fra arbeidslivet.

Unge med innvandrerbakgrunn (16-25 år) deltar imidlertid på arbeidsmarkedet og i utdanningssystemet i like stor grad som ungdom generelt.

Fra forskningsprosjekter vet vi at en slik språkkontaktbasert talestil på ingen måte forbeholdt ungdom med innvandrerbakgrunn. Ungdom med norsk foreldrebakgrunn bruker også en slik talestil i samtaler seg imellom.

Varierer språk med kontekst

Ungdommer på Holmlia og i andre flerspråklige byrom viser dessuten at de har kompetanse og innsikt i at man varierer språk avhengig av situasjon og hvem man snakker med: De som bruker en slik talestil vet at man ikke snakker slik hjemme, overfor læreren og på jobbintervju. De bruker den sammen med venner.

Fremstillingen av «kebabnorsk» reflekterer med andre ord en begrenset og unyansert forståelse av disse ungdommenes språklige praksis. En slik mediereflektert virkelighet kan ikke ses på som et isolert fenomen, men som et uttrykk for bredere sosiale bekymringer om språk, immigrasjon og etnisk mangfold i Norge.

Se alle episodene av Dialektriket i NRKs Nett-TV

Kamp om definisjonsmakt

På ungdomsarenaen er det flere stemmer, også de som anser «kebabnorsk» for å ha prestisje. For Danny er en slik språkstil en refleksjon av mangfold og fellesskap. Hans ønske om å bruke betegnelsen «holmliansk» kan på den ene siden ses på som en måte å oppgradere talestilens status, gjennom å skape den om til en dialekt på linje med andre stedsforankrete norske dialekter.

På den andre siden kan omdøpingen ses på som et uttrykk for et ønske om å ha definisjonsmakt; retten til det å definere seg selv og sin måte å snakke på. For ved å navngi angivelige måter å snakke på, objektifiserer man samtidig bestemte representasjoner av en språklig og sosial virkelighet.

En slik objektifisering er langt fra verdinøytral og handler også om en ideologisk og symbolsk kamp om interesser og autoritet til å definere hva som anses som «norsk» og hvem som inkluderes i det store norske «vi».