Kommentar

Kaster loss fra fiskerifamilien

OSLO: Landets nordligste kystfiskere bryter ut av familien. Et lite jordskjelv fikk skje i det stille fredag. Ringvirkningene blir nok uunngåelig å legge merke til.

Sjark

Fredag vedtok årsmøtet til Fiskarlaget Nord å bryte med Norges Fiskarlag.

Foto: Knut-Sverre Horn / NRK

Utgangspunktet er knusktørt. Bakgrunnen er høy sjø, mørkt hav og påstander om ran, maktmisbruk og mobbing.

Dette er saken: Fredag vedtok årsmøtet til Fiskarlaget Nord å bryte med Norges Fiskarlag og dermed melde seg ut av norske fiskeres organisasjon med stor O siden 1926.

Det som har vært næringens felles stemme, kompromissmaker og forhandlingspart i møte med storsamfunnet.

Begrunnelsen er større enn seg selv:

Kystfiskerne føler seg mobbet, overkjørt og tilsidesatt i den familien som skal sikre rammevilkår og gjennomslag for en samlet fiskerinæring. Og de føler seg bevisst ført bak lyset av sine egne når makt og penger fordeles.

De store, havgående fiskebåtenes talspersoner kjenner seg ikke igjen i bildet, skal sies.

Eskalerende tendens

For å henge med må du særlig forstå to ting Stortinget nylig vedtok, som legger føringer for fiskeripolitikken:

  1. Fiskere som har slått sammen og samlet mangeårige kvoterettigheter på ett skip, må om få år gi deler av disse rettighetene tilbake. Disse rettighetene skal da tilbys fiskebåter som er like store.
  2. Fiskebåtene skal heretter måles etter sin faktiske, fysiske målbare lengde. I flere år har man kunne ha kvote for én båtlengde, for så å bygge denne ut, slik at den i realiteten er større enn kvotegrunnlaget tilsier.

Summen av dette – frykter Fiskarlaget Nord – er en eskalerende tendens hvor fiskekvoter, eller makt og inntekt, flyttes fra mindre til større fiskebåter.

Fiskeri- og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen (H)

Fiskeri- og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen (H) sier han uansett er statsråd for begge parter

Foto: Fredrik Hagen / NTB

Mytebekreftelse

De har snakket om det på kaikanten. Forbannet det på dekk. Spyttet til styrbord og tenkt i det stille: At det måtte være sånn. At pengene forsvinner fra det stedet verdiene skapes til noen kontorer et helt annet sted. Ja, sørover, selvsagt. Det har ligget i kortene.

Nå mener de å ha fått det dokumentert. I to omganger bare i år.

Statlige Nofima har levert noen betraktninger årsmøtedelegatene lot seg overbevise av:

Hovedkonklusjonen er rett nok at det trengs videre forskning og beregninger før man kan sette to streker under hvor kvoter og inntekter i fremtiden vil ta veien, men understreker samtidig at situasjonen pr. nå er «uoversiktlig» og at «fiskerne må forholde seg til et regnestykke med for mange ukjente».

I tillegg har selveste Riksrevisjonen i Oslo allerede dokumentert at utviklingen i norsk fiskerinæring har løpt ut av en slags kontroll og politikernes forutsetninger: Mer makt og penger er samlet på færre hender. Konsekvensene for kystsamfunnet er negative. Fiskeripolitikken er ikke godt nok utredet, så man har ikke tatt beslutninger på fullstendig kunnskapsgrunnlag.

Stortingshøring om manglende sikkerhet i oljebransjen

Riksrevisjonen i Oslo, her ved riksrevisor Per-Kristian Foss, har dokumentert at utviklingen i norsk fiskerinæring har løpt ut av en slags kontroll og politikernes forutsetninger.

Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

Når det ikke er følelser, men fakta. Når det ikke er muntlige myter, men den matematiske makta: Da er det ikke rart det smeller.

En utmeldelse viser alvor. Det er en landsdel som sier fra. Ringvirkningene er for lenge siden merkbare langt utenfor årsmøtesalen i Tromsø.

I denne stund er det et poeng å dvele ved hva Norges Fiskarlag er. Eller kanskje til nå har vært?

Betydelig rolle

Fiskerinæringen er et uoversiktlig farvann av interesser. Båtenes størrelse, fangstmetoder, fiskearter og geografi er bare noe av det som danner ulike grupperinger med ulike interesser.

I dette har Norges Fiskarlag vært det nærmeste man har kommet en fyrlykt å navigere etter. Den lille sjarkfiskeren i nord, og rederen med havgående frysetrålere i vest, har funnet sammen i organisasjonen. Fiskarlaget har hatt god og som oftest avgjørende dialog med politikerne.

Det har gitt politikerne en kanal, oversikt og legitimitet. Det har gitt næringen forutsigbarhet.

Når kystflåten i nord føler seg mobbet ut av Fiskarlaget. Ja, nedprioritert og offer for demokratiunderskudd. Når de sier at Fiskarlaget med viten og vilje har latt storsamfunnet rane dem for verdier fordi mange nok i medlemsmassen kommer godt ut av det.

Da er det noe ved hele systemet en av våre viktigste næringer er tuftet på, som er på spill. Det var dette som manifesterte seg fredag.

Nører opp under gammelt fiendebilde og motsetninger

Det naturlige spørsmålet er selvsagt. Gjør det noe, da? At små og større organiserer seg ulikt, all den tid de opplagt vil ha ulike interesser? Kan det komme noe godt ut av det for alle parter?

Når skilsmissen er konfliktfylt og begrunnelsen skyldes påståtte faktum, er det vanskelig å se på dette som konstruktivt.

Når konsekvensen av avgjørelsen også sementerer og nører opp under et fiendebilde som har vært der i mange år, er det mer sannsynlig at fredagens beslutning heller betyr bråk enn ro.

Det blir her for krevende å dra historien helt fra slaget i Trollfjorden i mars 1890, men du skjønner tegningen: Stor mot liten var motsetningen da også.

Dette er bensin på varder og opprør som har ligget både latent og i dagen i lengre tid. Og neste år er det stortingsvalg.

For den politiske venstresiden passer Kystopprør og kystfiskerutmelding til deres politiske budskap om mer makt og rikdom på færre hender. Om sentralisering og fraflytting.

Høyres fiskeriminister Odd Emil Ingebrigtsen kommenterte skilsmissen fredag med at han uansett er statsråd for begge parter. Mon det.

Det generelle konfliktnivået i næringen har økt. Det gjør det vanskeligere for ham å finne politiske løsninger for næringen.

Det vil langt flere enn statsråden tape på.