Fjorårets debatt om asylbarn fikk først temperatur i mars, da den bosniske familien Delic ble sendt hjem etter ni år i landet. Den eldste datteren Verona ble født i Norge, åtte måneder etter at familien grunnløst søkte asyl i Norge. Ingenting tilsa at de var forfulgt eller var i fare i hjemlandet Bosnia Herzegovina, verken personlig eller som del av en utsatt gruppe.
De valgte å søke lykken gjennom asylinstituttet, en institusjon ment for å gi beskyttelse til mennesker på flukt. På flukt fra krig, forfølgelse og tortur. Ikke på flukt fra nød, fattigdom og dårlige levekår.
Vi har innvandringsstopp
Det er etter min mening helt legitimt å søke lykken for seg og sin familie for å bedre levekår eller realisere drømmer gjennom å flytte til et annet land for å studere, arbeide og bo. Eller legitimt og legitimt. Ikke i Norge.
Vi har ikke hatt en innvandringspolitikk i Norge på over tredve år. Vi har hatt innvandringsstopp. Siden 1975 har mennesker, som familien Delic, brukt asylinstituttet som en bakvei inn i Norge. Noen lykkes. De fleste lykkes ikke. Som familien Delic. Som jeg støtter utsendelsen av på bakgrunn av en grunnløs asylsøknad.
At de har barn som er født og oppvokst i Norge endrer ikke på det. Det er fortsatt foreldrenes ansvar. Men som jeg ville ønsket familien velkommen tilbake som arbeidsinnvandrere gjennom en endring av norsk innvandringspolitikk.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
En ventil for manglende innvandringspolitikk
Ironisk nok har vi hatt en opphetet innvandringsdebatt i Norge omtrent like lenge som vi har hatt innvandringsstopp. Det vi hovedsakelig har diskutert er konsekvensene av innvandringsstoppen. Det kan argumenteres for at det er for mange som får innvilget asyl eller opphold på humanitært grunnlag.
Asylinstituttet har hele tiden fungert som en ventil for en manglende innvandringspolitikk. Dette er et resultat av en ønsket politikk. Vi har ikke ønsket arbeidskraft til Norge. Det sa et samlet Storting i 1975. Men vi har åpnet en bakdør via asylinstituttet som gjør at de som ønsker arbeid og et bedre liv for seg og sine, stiller i samme kø som krigstrøtte unge, sinte menn og flyktninger fra regimer noen mener at vil bli innført her om vi åpner døra for flere.
Ville ikke hatt arbeidskraft uten innvandring
I dag består da også hoveddelen av innvandring til Norge av flyktninger og asylsøkere, samt arbeidsinnvandring fra EØS-området, i tillegg til familiemedlemmer til disse gruppene. Uten denne ventilen ville ikke Norge hatt arbeidskraft nok til å bære den økonomiske veksten vi har hatt de siste tyve årene. Det gjelder særlig byggebransjen, helse- og omsorgssektoren, og ikke minst servicenæringen.
I løpet av årene har vi vært vitne til hvordan den norske stat har kastet ut og tatt tilbake toppforskere som sitter på kompetanse som er helt sentral for Norge som teknologinasjon, vi har sett hvordan regjeringen har endret regelverk for at Laila Navrud og Marie Amalie skal få bli i Norge. Enkeltsaker der avgjørelsen betyr alt for den det gjelder, men ingenting for de som er i lignende situasjon men ikke klarte å samle nok folkelig støtte fordi de ikke var fullt så pene, norske, integrerte. Det er en vilkårlighet som gjør systemet urettferdig, og kanskje nettopp derfor verdt å forsøke seg på.
Vi trenger mer innvandring
Vi trenger ikke mer av det som vi vet ikke fungerer. Innvandringsstoppen har ikke fungert, og mange av de utfordringene vi har med integrering i dag er et resultat av dette. Vi trenger mer faktisk innvandring, med mulighet for å skape et bedre liv for seg og sine også for folk utenfor EØS.
Dersom velferdsstaten er et argument mot arbeidsinnvandring, så betyr det at det er velferdsstaten som ikke er bærekraftig og derfor må endres. På lang sikt har det jo vist seg at ingen av oss er økonomisk bærekraftige slik den norske modellen er i dag.
Vi er alle enige om at saksbehandlingstiden for flyktningstatus (asylsøknad) må ned, samtidig som at alle skal ha en vurdering på individuelt grunnlag som ivaretar den enkeltes rettigheter. Men antall asylsøknader ville gått ned om det fantes en dør inn til Norge som gjorde at for eksempel familien Delic kunne komme som arbeidsinnvandrere.
Det handler ikke om å «premiere» de som får barn mens de venter på saksbehandling, men å premiere de som har blitt godt integrert gjennom arbeid, skolegang og etablering i landet. Grunnløse asylsøkere kan meget vel være hardtarbeidende foreldre som søker etter et bedre liv for seg og sine barn. Det kan Norge gi dem.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Fra innvandringsstopp til innvandringspolitikk
Gjennom å gå fra innvandringsstopp til å faktisk ha en innvandringspolitikk, er det fullt mulig å snu strømmen av asylsøkere til å bli en kø av arbeidsføre innvandrere. Disse kan raskt, og uten større kostnad til saksbehandling og opphold på asylmottak, integreres i samfunnet med normalt arbeid der det finnes – ikke bosettes i den kommunen som er villige til å bosette dem.
Dersom arbeid er nøkkelen til alt, fra språk til integrering, må jo arbeid være den nøkkelen vi gir dem. Og dersom nøkkelen som en eksportnasjon i en global verden er språk og kulturforståelse, kan de på sin side hjelpe oss å åpne dører til nye markeder for norske varer og tjenester i en svært nær fremtid.
