Hopp til innhold
Kronikk

Karriereberter på villspor

Babybloggerne klager på babytilværelsen. Karrierekvinnene vil ut i jobb så raskt som fy. Når ble det å være mor så fælt?

Tired young mother holding 6-month daughter and drinking coffee

Vi har rimelig godt grunnlag for å hevde at dagens nybakte mødrene er tidenes mest mest privilegerte. Likevel får vi inntrykk av at mange av dem er i en nærmest desperat situasjon, skriver kronikkforfatteren. (Illustrasjonsbilde)

Foto: MariaSbytova.com / MariaSbytova.com

Først fikk vi rosabloggene. Så fikk vi babybloggene, med og uten fotballfruer, i diverse sjatteringer av pastellfarger. Nå har vi fått de sinte babybloggerne – i fifty shades av spygrønt, og de tyter ut gjennom stadig flere sprekker i vår cybervirkelighet nå.

Det blir vanskeligere å unngå dem og deres lidelseshistorier: De har fått barn – og det viser seg at unger, de skriker jo, og de bæsjer og lukter vondt – og til og med biter i brystvorter! Hvilken sønderrivende oppdagelse – menneskeheten står overfor et episk erkjennelsesgjennombrudd!

I Norge har vi bortimot verdensrekord i omsorgs- og velferdtak for dem i reproduktiv alder, men det er tydeligvis ikke godt nok. Symptomatisk i så måte er selvsagt også den pågående debatten om tredelt fødselspermisjon: Det er sterkt press fra politisk aktive kvinner om, polemisk formulert, «å slippe å være hjemme».

Det er karrierebertene som fører ordet og setter agendaen.

Vi vet fra gammelt av at her står vi med høy grad av sannsynlighet – nok en gang – overfor et tilslørt klasseperspektiv: De politiske aktivistene taler på vegne av seg selv og sine likesinnede. Nemlig middelklassekvinnene.

De taleføre vinnerne fra bedriftsstyrene, partienes sentralstyrer og «kvinnettverkene» har som sitt fremste behov å være til stede på jobben, markere seg, posisjonere seg og gjøre seg aktuell for neste opprykk. For arbeiderkvinnene er en lang fødselspermisjon en velsignelse, og jo lengre, jo bedre.

Er du hotellværelsepike eller vaskehjelp, er du kanskje ikke fullt så hissig på å komme fortest mulig tilbake i arbeidslivet som det den fremadstormende direktørspiren er. Dette perspektivet har hittil kommet betenkelig lite fram i debatten. Det er karrierebertene som fører ordet og setter agendaen, og det er fare for at de herskende klasser her trer sitt verdensbilde nedover hodene på resten av befolkningen.

Tilbake til bloggerne. Vi som har levd en stund spør oss i det stille om dette er symptom på at generasjon snøfnugg nå har begynt å formere seg? Har vi fostret fram en ny variant av Homo sapiens som ikke er i stand til å reprodusere seg? Har vi blitt ute av stand til å ta vare på vårt avkom?

For arbeiderkvinnene er en lang fødselspermisjon en velsignelse.

For skal vi tro de bloggende mødrenes skrekkhistorier, er det vel to muligheter: En ny og hittil ukjent art av monsterbabyer har begynt å invadere kloden, muligens fra det ytre verdensrom – eller vi står foran den vestlige verdens undergang. Selvsagt bør vi vokte oss vel for å generalisere om en hel generasjon ut fra oppmerksomhetssøkende bloggende individer, men de kan være et urovekkende tegn.

Til sammenligning hadde nok være formødre sine nedturer, de også. Det kunne vel bli enerverende nok å føde syv-åtte barn, slepe vannbøtter fra brønnen og koke grøt på vedkomfyren, med tre smårollinger hengende i skjørtekanten, én på armen og en fjerde skrikende i vogga. Det hendte nok at de tok den ene og dengte den andre med.

Tannløse ble de også, og de fikk hengepupp og nedsunken livmor. Men det var tydeligvis ingenting mot hva dagens kvinner lider. Du må ikke tro at de har noe lettere liv fordi de har tørketrommel og keramikktoppkomfyr og blender – å nei! Kom ikke her og dra den om verdens rikeste land og historiens mest privilegerte mennesker, du!

En historiker hevdet en gang at dagens vestlige levestandard var noe adelen på 1800- tallet ikke engang kunne drømme om. Vi har rimelig godt grunnlag for å hevde at dagens unge i Norge, inklusive de nybakte mødrene, er de aller mest privilegerte og beskyttede gjennom tidene – og på hele kloden, hva velferd og trygghet angår. Men ifølge de utsagn som tilflyter oss i det offentlige rom nå, er de, i alle fall mange av dem, i en nærmest desperat situasjon.

Er det blitt så mye verre enn før å ha barn?

Spørsmålet er: Er det blitt så mye verre enn før å ha barn? Har vi fra forrige generasjon fortrengt våre traumer når vi sier at vi ikke kjenner igjen skrekkhistoriene? Har bloggebertene for første gang i sitt beskyttede liv blitt konfrontert med tilværelsens harde realiteter – og kan det skyldes annet enn at deres foreldregenerasjon har gjort en særdeles dårlig jobb?

Det ville selvsagt være vulgært og betent å stille spørsmål om vi her ser symptomer på dekadanse og «en bløtaktiggjort slekt», men det er uhyggelig fristende. Etter de dystre skildringene å dømme, er det forståelig at disse unge mødrene vil ut av fødselspermisjonen og tilbake til friheten. Vi lever i håpet om at pappaenes motivasjonsnivå er høyere. I motsatt fall er det grunn til alvorlig bekymring for kommende slekter.

Assosiasjonene til Japan gir seg selv: Der stopper barneproduksjonen opp. De unge kvinnene ser ikke tilværelsen som småbarnsmor som fristende i det hele tatt, av forståelige grunner: Arbeidslivet er ikke lagt til rette for arbeidende mødre, fødselspermisjonen og velferdsordninger er minimale, så unge kvinner velger det frie ungkarslivet. De lever herrens glade dager, fester med venninnegjengen og tar seg en elsker i ny og ne.

Det kunne vel bli enerverende nok å føde syv-åtte barn, slepe vannbøtter fra brønnen og koke grøt på vedkomfyren.

Sikkert atskillig mer attraktivt enn å være geisha for en kravstor ektemann som tilbringer tolv av døgnets timer på jobb. Dette er en skummel utvikling på lang sikt, selvfølgelig. Befolkningen eldes drastisk, og allerede i 2012 passerte salget av inkontinensbleier for eldre salget av babybleier – men når de ikke har vett til å legge forholdene til rette, kan de jo ha det så godt.

Denne skjulte splittelsen inneholder en god del politisk sprengstoff – noe vi begynner å ane nå: I partiledelsene studerer man mange meningsmålinger, særlig dem som ikke blir offentliggjort, og mange har begynt å ane uråd, ser det ut til. Noen sitter kanskje, eller sannsynligvis, allerede med tallene og vet hva flertallet av norske kvinner ønsker, hva drømmen om det gode liv er.

Framtida, muligens nær framtid, vil vise om det er partiaktivistenes og spygrønn-bloggernes virkelighet som kommer til å triumfere.

Eller en «ny» og alternativ virkelighet, sett nedenfra.