Kommentar

Kåre Willoch – en suveren og sjelden politiker

Kåre Willoch (H) var en av nasjonens største politiske ledere – reformpolitikken på 1980-tallet er det som har satt dypest spor. Men hans virke som samfunnsrefser og fri debattant i tida etter partipolitikken, er på mange måter like imponerende.

Kåre Willoch og Gro Harlem Brundtland

Kåre Willoch og Gro Harlem Brundtland etter valget i september 1985. Høyres regjering beholdt makten etter valget, men trådte tilbake året etter.

Foto: Erik Thorberg / NTB scanpix

Høyre-politikeren plasserer seg blant de fremste norske statsministre etter krigen.

Det er bekreftet i ulike rangeringer foretatt av kompetente akademikere og observatører.

Sist skjedde det i 2010, der Willoch og Gro Harlem Brundtland ble vurdert som de to beste i etterkrigstiden – bare slått av den suverene landsfader Einar Gerhardsen.

Det kan sies mye om kriteriene som ligger til grunn for slike rankinglister.

Historikeren Olav Njølstad, som ledet arbeidet med den siste statsministerundersøkelsen, sammenfatter det som er felles for de aller fremste i tre momenter:

  1. Sakene de fremmet var historisk betydningsfulle
  2. De utøvet fremragende lederskap
  3. Tiden under lederskapet var skjebnesvanger for landet

For Brundtland og Willoch ble ikke deres perioder betraktet som en skjebnesvanger tid. Dermed er det er sakene og lederskapet de blir berømmet for.

For Willoch sin del bygger hans gode ettermæle, ifølge Njølstad, på: «Den oppfatning at han forandret Norge i liberalistisk retning, og at han var en intelligent og handlekraftig statsminister med uovertruffen autoritet i Høyre og hos koalisjonspartnerne».

Margaret Thatcher og Kåre Willoch

Statsminister Kåre Willoch håndhilser med Storbritannias statsminister Margaret Thatcher i Underhuset i november, 1985.

Foto: Per Løchen / NTB scanpix

Høyrebølgen

Høyres og Willochs lykkeligste politiske tid var statsministerperioden mellom 1981 og 1985.

Partiet fikk over 30 prosent av stemmene i begge valg. Willoch har riktignok på det personlige plan innrømmet at «statsminister er det bedre å ha vært enn å være».

Rekordoppslutningen var fundert på to forhold:

  • Kombinasjonen av Willochs lederegenskaper og generalsekretær Erling Norviks folkelighet omskapte Høyre til et bredt folkeparti.
  • Arbeiderpartiets manglende evne til fornyelse åpnet et politisk rom Høyre utnyttet

Willochs reformagenda var bred og dyp, og ingen regjering siden Gerhardsens første i 1945 «har gjennomført så mange endringer i statens lover, rammer og politikk», skriver Njølstad.

Willochs prosjekt er med rette kalt et systemskifte av det norske sosialdemokratiske regimet.

I tillegg til de håndfaste endringene av reguleringspolitikken, lukkelov og åpningstider, liberalisering av boligpolitikk og oppløsning av NRK-monopolet, førte reformpolitikken til en kamp om eierskapet til den norske samfunnsmodellen.

Den er ikke over ennå.

Mens Thorbjørn Jagland definerte Willochs prosjekt som en nødvendig «overhaling av den sosialdemokratiske modellen», har Willoch stikk motsatt analyse:

Det som skjedde, var ifølge Willoch at Arbeiderpartiet innså at deres modell med detaljstyring og statlig dominans ikke lenger var brukbar:

I praksis adopterte sosialdemokratiet «de mer liberale holdninger som Høyre har måttet kjempe frem, blitt kritisert for og utskjelt for gjennom årtier. Det er nå akseptert felles tankegods», står det i «Kåre Willoch – Et debattskrift».

Kåre Willoch

Politisk debatt før stortingsvalget 1985. Statsminister Kåre Willoch (H) i studio i NRK.

Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB scanpix

Endringsvillig

Det som gjør Kåre Willoch særlig betydningsfull som samfunnsmenneske, var hans evne og vilje til å ta inntrykk av nye sider ved samfunnet rundt seg, og endre tidligere analyser og oppfatninger.

For å vise den typen selvstendighet og endringsvilje, må en ha stor tillit til egne vurderinger. Det hadde også Willoch i stor monn.

Han var i utgangspunktet, som mange i det verdikonservative Høyre, skeptisk til selvbestemt abort, men endret syn etter lange samtaler med sin ektefelle Anne-Marie og sine to døtre.

Han argumenterte utrettelig for en rausere familiepolitikk for at familiene skulle se seg i stand til å sette barn til verden, og kritiserte også eget parti for å undergrave familieøkonomien ved å ikke øke barnetrygden.

Disse egenskapene fikk Willoch demonstrert helt fram til det siste.

For oss som fulgte Høyres landsmøte i 2017, er det ingen tvil om at Willochs sterke forsvar for fortsatt universell og økt barnetrygd parkerte landsmøtets forsøk på erstatte barnetrygden med andre ordninger.

Blir savnet

Familiepolitikken, forsvaret for palestinernes rettigheter, kompromissløs kritikk av Israel og kraftige advarsler mot følgene av menneskeskapte klimaendringer, gjorde at Willoch etter hvert ble omfavnet også av dem som støttet partier som «begynte på S» – slik han selv formulerte det.

Men når Willoch refset grådighetskulturen og monsterkapitalismen, avviste han at det – og sitt øvrige engasjement i samfunnet – kunne tas til inntekt for venstresiden.

Kåre Willoch vil bli savnet – også av de mange av oss som ikke hadde personlige bånd til ham.

Både fordi det er få igjen som kan være den stemmen han representerte.

Men også fordi han representerte en politikertype som er sjelden å se i dagens samfunnsklima.