Politikere altså.
Hvilke ører lytter de med? Hvilke signaler får dem til agere? Rope opp? Og hva i all verden får dem plutselig til å mene at kultur og kunst er så viktig at det skal hentes opp og frem i et valgår?
Kan det være fordi de ser at velgerne vil ha stadig mer snakk om hvor typisk bra Norge er?
Lederen av Høyres programkomité, Torbjørn Røe Isaksen, vil at vi skal lage en Kulturkanon i Norge. En lang liste med norske bautaer innenfor litteratur, musikk, arkitektur, film, billedkunst, TV, teater og sikkert også design og dans.
Vel og bra. Fine greier. Ibsen og Wergeland, Grieg, Undset, Falkberget, Munch og …. Melgaard? «Nei, nei, nei» vil noen rope opp da, «ikke Melgaard!» Også har vi en debatt gående. Og hva med Bård og Harald, Erik Bye, kvinneandelen og finnes det virkelig ingen Best Of fra Finnmark eller Møretraktene? Og er ikke Kilden Kulturhus i Kristiansand også et landemerke, og hva med Y-blokka?
Så kan vi trykke våre egne favoritter til brystet, kjempe for dem, og Torbjørn Røe Isaksen får det nettopp som han vil; vi diskuterer kunst og kvalitet. Men det gjør vi da hele tiden uten hans hjelp, vi som leser litteratur, ser på TV-serier og hører på musikk. Noe gammelt, noe nytt. Og de veldig mange av oss som stadig føler oss på etterskudd, fordi vi så ofte leser lister som: Listen over Musikken du ikke må gå glipp av, TV-Seriene du må se, Verdens 10 Beste Filmer og Denne Litteraturen blir du glad av.
Og hvis skolen i tillegg har gjort jobben de bør gjøre, så skal faktisk elevene ha fått med seg en passe dose gammelt og godt fra den norske kulturarven.
Dessuten, hvor «norsk» er denne kulturarven egentlig? Er Nerdrum spesielt «norsk»? Var Ibsen det? Født her, ja. Oppvokst også. Men borteboende så lenge de kunne. Begge to. Heller Island, Frankrike, Tyskland og Italia – enn Norge. Og hva hadde Hellbillies vært, hvis de ikke hadde dyrket amerikansk populærmusikk?
Så hvorfor kommer dette forslaget fra Høyre akkurat nå?
Kan det være fordi de tror at velgerne er av den oppfatning at vi er i ferd med å viske ut vår egen identitet?
Sånn sett kan forslaget om en norsk kanon, se ut som et rent politisk frieri. At det nasjonale er blitt et tema som styrer også hvor norske velgere går til høsten, og at Høyre med dette forslaget melder seg dannet og kultivert på, og sier – Ja, vi mener også at vi må være stolte av det norske. Den norske kvaliteten. Vår felles kulturarv.
For er det ikke helt påfallende hvor mange politikere som for tiden er opptatt av å si nettopp det; «Jeg er stolt av å være norsk».
Det er neppe noen bombe. De fleste i Norge er særdeles stolte av landet sitt. Det har vi vært lenge. Men det som er kommet i tillegg nå, denne vinteren, ikke minst takket være Røe Isaksens regjeringskolleger Listhaug og Hofstad Helleland, det er denne pussige kanoniseringen av alt fra svinekjøtt og vin, til brunost, Kvikklunsj og Ole Einar Bjørndalen.
Hvorfor har norske politikere plutselig sett det som sin rolle at de skal definere hva som er typisk norsk, på en temmelig idylliserende måte? For Norge er jo også opprullingen av et pedofili-nettverk. Det er også altfor høye selvmordstall. Det er mobbing på skolen. Det er familievold.
Kan det være fordi de ønsker å sende en liten hilsen til alle som mener at vi må skille mellom Oss og De Andre?
Fordi de ser at Sverige-demokratene skårer skyhøyt på spørsmål om innvandring?
Fordi innvandringsskepsis ble til Brexit?
Fordi Trump ikke ble ledd ut da han ville bygge en mur mot Mexico?
Fordi det er et valg til høsten?
Følg debatten: og
