NRK Meny
Kronikk

Kan voldsspiralen stanses?

Det er ingen selvfølge at Tyrkia blir mer stabilt etter valget. Den nye regjeringen må slutte fred med kurderne og styrke menneskerettighetene, og da må det internasjonelt press til.

AKP vinner valget i Tyrkia

Tilhengere av president Erdogans parti AKP feirer valgresultatet. Presidenten må slutte fred med de kurdiske organisasjonene for å sikre stabiliteten i Tyrkia, mener kronikkforfatteren.

Sist søndag satt jeg sammen med en rekke kurdere i deres forening og fulgte med på valget i Tyrkia. Stemningen var spent. Folk satt tause, de fleste dypt bekymret over utviklingen. Det prokurdiske partiet HDP var i ferd med å falle under sperregrensa på 10%.

To timer etter at valglokalene stengte var det foreløpige resultatet klart: Det regjerende partiet AKP var med 49 % av stemmene kveldens seier. HDP karret seg så vidt over sperregrensa med 10,8% av stemmene.

Et viktig valg

Omvalget på søndag har vært av stor betydning. Tyrkia har vært en relativt stabil aktør i en svært ustabilt Midtøsten. Den tyrkiske presidenten Erdogan (og hans parti AKP) ble ansett som en brobygger mellom øst og vest. Reformene hans førte til mer demokrati og en sterk økonomi. Hans moderate islam var den etterlengtede alternativet til radikale islamske bevegelser i regionen.

Erdogan var også den første tyrkiske lederen som anerkjente det kurdiske problemet og som innledet reelle fredsforhandlinger med PKK og dens fengslede leder Abdullah Öcalan.

Men Erdogan har i de seneste årene også vist en annen side. Han slo hardt ned mot potensielle konkurrenter. Først klarte han å svekke militæret, så sine politiske konkurrenter, og fikk kontroll over de fleste mediene i landet. Kritikk av hans lederstil er ikke tillatt, noe som ble tydelig gjennom den brutale behandlingen av demonstranter under Gezi-demonstrasjonene i 2013.

Menneskerettsorganisasjoner hevder også at omfang og mønster av voldsbruken likner det som skjedde under diktaturet på 1980 tallet og krigsårene i 1990 tallet.

Frie hender

Det internasjonale samfunnet har latt Erdogan gjøre dette, fordi han er viktig spiller for Europa og USA. Tyrkia er Nato-medlem, med militærbaser langs den syriske grensen – noe som har blitt strategisk svært viktig for de alliertes innsats i Syriakrigen. Tyrkia har tatt imot over 2 millioner flyktninger.

Mens resten av verden er opptatt av hva valgresultatet vil si for flyktningkrisen og Syriakrigen, er kurderne jeg sitter sammen med

opptatt av den politiske framtiden til Tyrkia.

Nerina Weiss

En del av disse er nå på vei til Europa, og EU forhandler om hvordan dette kan hindres. Tyrkia har allerede fått et forskudd på 3 billioner Euro, samt visumfritt innreise i Schengen og lovnad om å gjenoppta forhandlinger om Tyrkias EU medlemskap.

Mens resten av verden er opptatt av hva dette valgresultatet vil si for håndteringen av flyktningkrisen og Syriakrigen, er de kurderne jeg sitter sammen mer opptatt av den politiske framtiden til Tyrkia. I flere tiår har kurderne kjempet for uavhengighet, og senere politisk autonomi og minoritetsrettigheter.

LES OGSÅ: NRKs korrespondent Kristin Solbergs analyse av valget i Tyrkia

Demokratiske kurdere

Den kurdiske geriljaen PKK er i dag ansett som en terrororganisasjon av de fleste land i vesten. Men det finnes også en demokratisk prokurdisk bevegelse, som har kjempet for kurdernes og andre minoriteters rettigheter gjennom en legal politisk kamp. Den siste i en rekke partier, som har blitt forbudt, og gjenåpnet under nye navn og ny ledelse er HDP.

Lederne Selahattin Demirtas og Figen Yüksekdag har klart å mobilisere bredt også blant den tyrkiske venstre. Ved parlamentsvalget i Juni fikk partiet 13 prosent av stemmene. Dermed tapte Erdogan og hans parti AKP flertallet. Regjeringsforhandlingene førte ikke fram og det ble utropt omvalg. Kritiske stemmer hevder at dette hadde vært Erdogans ønske.

Turkey Blasts

Lederne i HDP, Figen Yüksekdag og Selahattin Demirtas klarte å få partiet såvidt over sperrregrensen ved omvalget. Her er de to under en markering 11.oktober etter terrorangrepet i Ankara

Foto: Burhan Ozbilici / Ap

Valgkampen for junivalget hadde vært preget av håp om fred og demokrati. Valget i november ble gjennomført i et klima av vold og usikkerhet, etter måneder med voldelige sammenstøtt i flere av de kurdiske byene, og sterkt press mot medier og politiske motstandere. Fredsprosessen mellom det kurdiske geriljaen PKK og den tyrkiske staten er brutt sammen.

Tyrkia deltar nå aktivt i krigen i Syria under slagordet ‘krig mot terror’ og angriper først og fremst PKK-stillinger på tyrkisk og nordirakisk område. President Erdogan har anklaget den kurdiske befolkningen for terrorisme og separatisme.

Valgkampen for junivalget var preget av håp om fred og demokrati. Valget i november ble gjennomført i et klima av vold og usikkerhet.

Nerina Weiss

Kurdiske ungdomsorganisasjoner har erklært selvstyre i flere kurdiske byer og bydeler. I flere av disse byene ble det innført portforbud, med voldelige sammenstøtt og drap på soldater, medlemmer av ‘selvforsvarsgruppene’ og ikke minst sivile som følger.

Neppe nye fredssamtaler

Håpet om at en styrket Erdogan vil innlede nye fredssamtaler er nok naivt. Allerede i sin første tale etter valget kritiserte Erdogan PKK, og situasjonen blir antakelig ytterligere tilspisset. Dersom Erdogan mot formodning vil innlede nye fredsforhandlinger er det lite igjen å bygge på. Hans polariserende retorikk og den utbredte volden, ikke bare mot PKK, men mot den kurdiske befolkningen generelt, har ødelagt det meste av gjensidig respekt og tillit. PKK har rustet opp og er klar til kamp.

Det blir opp til det internasjonale samfunnet å sørge for at den nye regjeringen styrker

presse- og meningsfrihet.

Nerina Weiss

LES OGSÅ: EU-rapport kritiserer Tyrkia (Reuters)

Det er fortsatt for tidlig å si om HDP evner å gi håp til PKK-nære ungdomsorganisasjoner i de kurdiske byene og dermed kan hindre flere voldelige sammenstøtt i regionen.

Økt konflikt og ustabilitet i Tyrkia vil føre til større ustabilitet i regionen og vil også ha negativ effekt på flyktningkrisen.

Det blir dermed opp til det internasjonale samfunnet, med USA og Tyskland i spissen, å sørge for at den nye regjeringen styrker presse- og meningsfrihet, og ikke minst jobber mot en fredelig løsning av det kurdiske problemet.