NRK Meny
Kronikk

Kan rusmisbrukere bo hvor som helst?

Verden er ikke så enkel at man kan bosette de tyngste rusmisbrukerne i ordinære bomiljø uten at det koster.

Narkotika Bergen

'Verden er ikke så enkel at man kan bosette de tyngste rusmisbrukerne i ordinære bomiljø helt uten videre og tro at alt går bra bare vi tenker integrering,' skriver kronikkforfatteren. Her ser vi en rusmisbruker gjøre klar en dose.

Foto: Jørgen Eide / NRK

Det amerikanske konseptet Housing First er basert på en flott ideologisk tankegang om integrering av rusmisbrukere i ordinære bomiljø. Konseptet har spredt seg i Norge. Vi finner den blant annet som en førende faktor i «Bolig for velferd» – den nasjonale boligsosiale strategien til regjeringen.

HØR: Kronikkforfatteren i Ekko Helg

Housing First går ut på at man må sikre boligsituasjonen til de bostedsløse (det vil her si rusmisbrukere) før man jobber med andre livsforhold. Det innebærer også at bostedsløse skal få bo i ordinære boliger i vanlige bomiljøer. Men hvor naive kan vi være? Hvor kommer denne politiske korrektheten fra som sier at det eneste rette er å bosette rusmisbrukere i hvilke boområder som helst?

LES: Måtte bo blant rusmisbrukere - ble rusmisbruker selv

Verden er ikke så enkel

Det er bra at man ønsker rusmisbrukernes beste. Jeg har selv i min tidligere jobb med kommunalt ruskoordineringsarbeid mast om at mine rusmisbrukere måtte bli prioritert og få bolig; fordi nå prøver vi på nytt, han er motivert, følger avtaler og vi kan ikke la hele oppfølgingsarbeidet gå i vasken fordi han mangler bolig. Slik må det være. Vi kjemper alle for våre.

Verden er ikke så enkel at man kan bosette de tyngste rusmisbrukerne i ordinære bomiljø helt uten videre og tro at alt går bra bare vi tenker integrering.

Kurt-Idar Løkke Elvegård, forsker

Det jeg ikke skjønner er at det har gått så langt. Verden er ikke så enkel at man kan bosette de tyngste rusmisbrukerne i ordinære bomiljø helt uten videre og tro at alt går bra bare vi tenker integrering. Det er minst to ting vi ikke kommer unna: Det første er at velfungerende botilbud til tunge rusmisbrukere er kostbart OG forutsetter kompetent, fullt oppdekket bemanning. Det andre er at barn, andre beboere og nærmiljøet for øvrig må tas hensyn til.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Det kommer til å koste

Det er så enkelt at det er ubehagelig: tilrettelagte boliger for den tyngste gruppen av rusmisbrukere som fungerer over tid, koster skjorta og krever mye oppfølging. Det alle som arbeider med kroner og øre ønsker seg aller mest er billige løsninger. Vel, enkelte steder i samfunnet går det ikke. Hvem vil kjøre over en hengebro til under 100.000 kroner?

I en del tilfeller er det slik at dersom rusmisbrukeren prioriteres, så nedprioriteres barn og andre beboere.

Kurt-Idar Løkke Elvegård, forsker

Rusmisbrukere i aktiv ruskarriere er noe av de mest krevende å jobbe rehabiliterende med. Det handler om å prøve, å prøve og prøve igjen. Dersom man ønsker å bosette rusmisbrukere i ordinære bomiljøer etter en Housing First-modell, så betyr det å ha bemanning i beredskap døgnet rundt og at det er øvrige ressurser nok som kan settes inn når det blir nødvendig, for det blir det. Spørsmålet er: hvem skal betale? For øvrig når det gjelder bemanning må jeg si meg enig i at alle større boliger for tunge rusmisbrukere bør ha en form for vaktordning og adkomstkontroll. Personlig mener jeg også at bruk av vaktselskaper er en fallitterklæring for boligsosialt og miljøterapeutisk arbeid.

Utrygge nærmiljø

Vi kommer heller ikke unna at det må tas hensyn til nærmiljøet og dets beboere. Ikke minst barns beste bør få stor betydning. I en del tilfeller er det slik at dersom rusmisbrukeren prioriteres, så nedprioriteres barn og andre beboere. Derfor er det vanskelig å skjønne hvordan man blindt nesten rettighetsfester at rusmisbrukere skal ha bolig i ordinære bomiljø.

LES: Kritikk mot rusmisbrukere i brakker

Det trenges ikke forskning for å skjønne at slikt kan skape utrygge nærmiljø. Det må gjøres individuelle vurderinger – som er vanskelige nok i seg selv. Jeg mener at det er uforsvarlig å forfekte en praksis om at alle rusmisbrukere skal spres rundt i ordinære bomiljø. Til sammenligning skulle jeg likt å se et forslag lansert i sikkerhetspsykiatrien – det vil si lukkete avdelinger for farlig, voldelig og/eller vanskelige psykisk syke: nå plasserer vi alle pasientene ut i samfunnets nærmiljøer slik at de kan integreres.

Naivt å tro at det blir billig

Så hva er det naive her? Det naive er å tro at man alltid kan dekke sårbare barn og andre beboeres behov for trygghet, samtidig med å tilby tunge rusmisbrukere boliger midt iblant dem. Noen ganger går det, andre ganger ikke. Det nesten enda mer naive er å tro at dette lar seg gjøre billig og problemfritt gjennom enkelte boligsosiale metoder – eller for den saks skyld: gjennom en nasjonal boligsosial handlingsplan som sier «ja, takk, begge deler». Regler for forkjørsrett i trafikken fungerer ikke slik. Det gjør ofte heller ikke boligsosialt arbeid.

Det naive er å tro at man alltid kan dekke sårbare barn og andre beboeres behov for trygghet, samtidig med å tilby tunge rusmisbrukere boliger midt i blant dem.

Kurt-Idar Løkke Elvegård, forsker

Nærmiljøet kan ikke ta ansvaret

Dilemmaene blir ikke enklere om vi følger visse metoder eller gjør ting etter et ideologisk ønske om Kardemommeby-lignende tilstander. I Kardemommeby holder det med en streng dame som irettesetter dem som lister seg så stilt på tå når de skal ut og røve. I virkeligheten kreves det litt mer. Og det er ikke nærmiljøet vi kan kreve det fra.

Vårt forskningsmiljø har forsket på ulike grupper av beboere og deres behov. Vi avsluttet for eksempel nettopp et forskningsprosjekt i Bergen vedrørende trygghet for barn og unge i kommunale utleieboliger. Funnene derfra er ikke offentliggjorte enda, men på generelt grunnlag kan vi si at virkeligheten inneholdt nyanser. Det bør virkemidlene i alt boligsosialt arbeid og troen på dem også inneholde.