Når det bryter ut opprør eller væpnet konflikt i ett land er det alltid fare for spredning til nabolandene. Indrepolitiske forhold, religiøse og etniske motsetninger, økonomiske problemer og tette forbindelser mellom land og folk øker faren. To av Syrias naboland, Libanon og Jordan, påvirkes begge på ulike måter av urolighetene på den andre siden av grensa.
Tapte forhåpninger
Begge landene lå under Det Osmanske riket inntil det gikk i oppløsning etter første verdenskrig. Libanon og Syria ble da fransk mandat, mens Jordan kom inn under det engelske. Mens England satset på monarkiet som styreform i sine områder støttet Frankrike opprettelsen av en republikk i Libanon. Denne skulle bygges på en gjensidig avtale (consensus) om maktfordeling mellom de ulike religiøse gruppene i landet.
Mens monarkiet i Jordan utviklet seg til en samlende maktfaktor ble den libanesiske staten svak og splittet. Dette er avgjørende for hvordan det syriske opprøret på forskjellig vis har påvirket situasjonen i de to landene, selv om begge er berørt.
Den arabiske vårens slagord om frihet og verdighet vant gjenklang i nabolandene, men mens de i Libanon vekket minner om Sederrevolusjonen i 2005 – og de tapte forhåpningene om fred og frihet – virket de som et friskt pust på opposisjonen i Jordan.
Syria satte dagsorden
Libanon er for lengst trukket inn i opprøret i nabolandet. Fra 1976 til 2005 var Syria den sterkeste maktfaktoren i Libanon med opp til 30.000 soldater, flere etterretningstjenester og evnen til å sette den politiske dagsorden. De måtte trekke seg ut etter drapet på statsminister Rafik Hariri i 2005, men beholdt stor innflytelse via sine stedfortredere, spesielt de shia-muslimske bevegelsene Hizbollah og Amal.
Landets vel 4 millioner innbyggere er fordelt på 18 ulike trossamfunn, hvorav tre er omtrent like store: de kristne maronittene, sunni- og shia-muslimer. Consensus-ideen har blitt svekket av 15 års interne kriger, kampen om hegemoni og ikke minst forholdet til regimet i Damaskus.
Det politiske landskapet er delt mellom to koalisjoner. 8. mars-koalisjonen består av majoriteten av shia-muslimene og ca. halvparten av de kristne. Den domineres av Hizbollah og sitter i dag med regjeringen. 14. mars-koalisjonen omfatter på sin side majoriteten av sunni-muslimene og den andre halvparten av de kristne.
Ustabil situasjon i Libanon
Fra det øyeblikk kampene startet i Syria ble Libanon trukket inn. I Tripoli har det i flere år vært sporadiske kamper mellom sunni-muslimer og alavitter – trosfeller av Assad-familien. Vel 100.000 flyktninger har kommet over grensa og har sluttet seg til opp mot 300.000 palestinske og et ukjent antall irakiske flyktninger.
I motsatt retning drar unge libanesere som slutter seg til ulike opprørsgrupper, mens Hizbollah nylig har innrømmet tap på regimets side. Skudd over grensen fra syrisk side og bortføringer av syriske opposisjonelle i Libanon er med på å øke spenningen. Drapet på etterretningssjefen i sentrum av Beirut førte landet til kanten av borgerkrig. Hæren gikk i mellom, og nok en gang roet gemyttene seg – i alle fall på overflaten. Men for hvor lenge? Den største trusselen for Libanon er at det bryter ut krig mellom sunni- og shia-muslimer, med nye ødeleggelser av et allerede utarmet land og nye bølger av utflytting.
Spenning i grenseområdene
Jordan opplever en spent situasjon spesielt i grenseområdene mot Syria, selv om den ikke kan sammenlignes med situasjonen i Libanon. Av en befolkning på 6,5 millioner er hele 92 % sunni-muslimer og sammenstøt mellom ulike religiøse grupper er derfor lite sannsynlig. Monarkiet bygger makten sin på det tradisjonelle klansystemet, til stor frustrasjon for majoriteten som består av palestinske flyktninger fra Vestbredden og deres etterkommere.
Mens monarkiet blir sett på som vestvendt har opposisjonen i tiår vært dominert av Muslimbrødrene. Etter opprøret i Hama i Syria i 1982 flyktet mange av lederne for de syriske Muslimbrødrene til Jordan og fikk opphold der. En ny tilstrømning av radikaliserte sunni-muslimer kan komme til å styrke opposisjonen. Regjeringen forsøker å imøtekomme opposisjonens krav om bedre levekår, men ny økonomisk nedgang på grunn av uroen i regionen vil gjøre det vanskelig. Landets viktigste eksport- og importveier går gjennom Syria og den viktige turistnæringen opplever store tap.
Hva er Syrias interesser?
Jordan har inntil nå mottatt 210.000 syriske flyktninger, en stor belastning på landets allerede anstrengte økonomi. Mange av dem er plassert i leirer hvor leveforholdene er svært vanskelige, spesielt på grunn av vannmangel som landet generelt lider under. I løpet av de siste tre månedene har det kommet til sammenstøt med jordansk politi, med sårede på begge sider.
I forbindelse med opptrapping av jakten på opprørere i Syria blir det stadig skutt over grensa og dette har ført til skader både på folk og eiendom. Nylig ble 11 personer arrestert mistenkt for å ha band til al-Qaida og for å planlegge et angrep på vestlige ambassader og shoppingsentra. Frykten for at Jordan kan bli et nytt utgangspunkt for ytterliggående organisasjoner er derfor økende.
Har Syria interesse av at opprøret sprer seg? Observatører peker på to ting. For det første, at spredning vil føre til at dem som aktivt støtter opprørerne vil bli opptatt hjemme. Videre har det syriske regimet alltid hevdet at det er en stabiliserende faktor i regionen – hvis regimet faller og uroen brer seg til nabolandene vil de se det som en bekreftelse.
