Kan det skje igjen?

Etter folkemordet i Srebrenica var mantraet at dette aldri skulle skje igjen. Men det bosniske samfunnet er fortsatt gjennomsyret av etniske skillelinjer, og internasjonale aktører er medskyldige.

BOSNIA-SREBRENICA/ An aerial view of the Memorial Center in Potocari near Srebrenica

Det er 20 år siden over 8000 gutter og menn ble drept, mens kvinnene ble sendt på flukt og utsatt for systematiske og seksuelle overgrep i hjertet av Europa. Her fra Potocari, den lille byen som ble hovedkvarter for FN-styrkene som skulle beskytte befolkningen i Srebrenica. De feilet totalt, og klarte ikke å beskytte befolkningen i den lille byen slik de hadde lovet. I dag er Potocari en stor gravlund med hvite gravstøtter så langt øyet kan se.

Foto: DADO RUVIC / Reuters
Inger Skjelsbæk byline
Forskningsprofessor, PRIO
Kronikkvignett Ytring

I dag samles flere statsledere, utenriksministre, med Bill Clinton i spissen, på en slette syv kilometer utenfor Srebrenica i Bosnia. Det er 20 år siden over 8000 gutter og menn ble drept, kvinnene ble sendt på flukt og utsatt for systematiske og seksuelle overgrep i hjertet av Europa.

Den lille byen er blitt en stor gravlund

Stedet hvor minnesmarkeringen skal foregå, Potocari, var hovedkvarteret til FN-styrkene som skulle beskytte befolkningen i Srebrenica. De feilet så totalt at det for all ettertid blir stående som en skamplett på verdensorganisasjonen. De klarte ikke å beskytte befolkningen i den lille byen slik de hadde lovet. I dag er Potocari en stor gravlund med hvite gravstøtter så langt øyet kan se.

FN feilet så totalt at det for all ettertid blir

stående som en skamplett på

verdensorganisasjonen.

Inger Skjelsbæk, forskningsprofessor, PRIO

Krigen i Bosnia og folkemordet i Srebrenica endret FN og internasjonalt fredsdiplomati og intervensjoner. Et mantra var at dette ikke skulle kunne skje igjen. Men den nye staten Bosnia og Herzegovina er gjennomsyret av etniske skillelinjer i både politikk og hverdagsliv. På mange måter vant den etniske politikken frem og Bosnia ble effektivt delt etter etniske skillelinjer på alle nivåer av samfunnet.

FN skulle beskytte dem

At det skulle kunne foregå etnisk rensing i Europa etter den andre verdenskrigen var det få som trodde var mulig. I Øst-Bosnia, hvor Srebrenica ligger, ble befolkningen spesielt hardt rammet av denne krigføringen. Den muslimske befolkningen ble vekselsvis utryddet og drevet på flukt fra områder hvor de var i mindretall. De samlet seg derfor i områder hvor de hadde vært i flertall og ble til muslimske enklaver. Srebrenica var en slikt sted.

I 1993 besøkte den franske general Philippe Morillon, som var kommandør av FNs beskyttelsesstyrke UNPROFOR, byen. Han var sjokkert over det han fikk se. Byen var overbefolket, og det var nesten ikke drikkevann igjen. I tillegg manglet det mat, medisiner og andre livsnødvendige ting. Som en respons på det han fikk se proklamerte Morillon at han ville sikre at byen var trygg, at FN skulle beskytte dem og aldri ville forlate dem.

Den muslimske befolkningen ble vekselsvis utryddet og drevet på flukt fra områder hvor de var i mindretall.

Inger Skjelsbæk, forskningsprofessor, PRIO

Et sikkert område

Situasjonen ble etter hvert så uholdbar at FNs sikkerhetsråd våren 1993 besluttet at disse områdene skulle få status som «safe areas». Dette innebar ekstraordinære styrker, en humanitær korridor slik at hjelpesendinger og nødmateriale kunne komme frem og beskyttelse av befolkningen mot gjentatte angrep fra omkringliggende serbiske styrker.

16. april 1993 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 819 og erklærte at «alle parter og andre innblandet skal behandle Srebrenica og omegn som et sikkert område som skal være fritt for væpnede angrep og fiendtlige aksjoner». Sikkerhetsrådet erklærte dessuten at enklavene Zepa og Gorazde skulle beskyttes av FN. 18. april ankom de første beskyttelsesstyrkene Srebrenica.

Hestehandel?

I løpet av våren 1995 ble situasjonen ytterligere forverret. UNPROFOR, som skulle beskytte befolkningen i enklaven, ble selv utsatt for angrep, men hadde instrukser om å forholde seg nøytrale. I opptakten til Srebrenica-tragedien oppstod det en slags lammelse eller fornektelse av at de som befant seg i dette området kunne bli utsatt for et folkemord. Det var ikke noe man kunne se for seg, hverken fra det internasjonale samfunns side eller fra de som befant seg i enklaven.

FN-styrkene ble instruert til å forholde seg passive i stedet for å aktivt forsøke å stoppe folkemordet.

Inger Skjelsbæk, forskningsprofessor, PRIO

En artikkel i The Guardian fra 4. juli i år antyder imidlertid at det heller var snakk om en hestehandel mellom de ulike internasjonale aktørene USA, Frankrike og Storbritannia. Srebrenica og Zepa skulle ofres for en fredsavtale. I påvente av hvordan dette skulle foregå ble FN-styrkene instruert til å forholde seg passive i stedet for å aktivt forsøke å stoppe folkemordet. Dette gjorde at de effektivt ble tilretteleggere for tragedien.

Stoppet NATO-bombing

De første dagene i juli 1995 forsøkte de rundt 600 lett bevæpnede UNPROFOR-soldatene som befant seg i Potocari å beskytte befolkningen i Srebrenica. Ett av hovedprobleme var at de ikke hadde bensin og mye av patruljeringen måtte skje til fots. Lederen av de nederlandske styrkene i Potocari, offiser Karreman, kontaktet FNs hovedkvarter og ba innstendig om «close air support» etter at det var flere granater som hadde landet i nærheten av flyktningmottakene og FNs egne observasjonsposter.

9. juli ble 30 FN-soldater tatt som gisler samtidig som de serbiske styrkene intensiverte sine angrep.

Inger Skjelsbæk, forskningsprofessor, PRIO

9. juli ble 30 FN-soldater tatt som gisler samtidig som de serbiske styrkene intensiverte sine angrep. Tusentalls mennesker flyktet fra omkringliggende områder inn til Srebrenica fordi de opplevde at UNPROFOR ikke ga dem den beskyttelsen de trengte. På ettermiddagen 11. juli ble to serbiske stillinger bombet av nederlandske F-16 fly. De serbiske styrkene svarte med å true å drepe de nederlandske gislene og skyte raketter mot flytkningene. Disse truslene stoppet effektivt videre NATO-bombing.

Over 8000 mennesker ble drept

Noen timer senere ankom den bosnisk serbiske hærlederen Ratko Mladic Srebrenica sammen med et kamerateam. Han inviterte offiser Karreman til et møte og stilte han et ultimatum: Den muslimske befolkningen må overgi sine våpen til dem for ikke å bli beskutt. Byen var på dette tidspunkt under serbisk kontroll og FN-styrkene var handlingslammet, i likhet med NATO. Senere på kvelden den 11. juli gikk general Mladic med følge på en triumfferd gjennom de tomme gatene i Srebrenica. Opptrinnet ble filmet og finnes for ettertiden. Det er denne dagen som er markeringen av Srebrenicas fall, men marerittet var ennå ikke over, det hadde bare så vidt begynt.

FN-soldatene overga over 5000 muslimer som hadde søkt tilflukt i den nederlandske basen i Potocari.

Inger Skjelsbæk, forskningsprofessor, PRIO

FN-soldatene overga over 5000 muslimer som hadde søkt tilflukt i den nederlandske basen i Potocari. Til gjengjeld ble 14 nederlanske soldater, som var holdt som gisler, frigitt. 16. juli kom de første rapportene om massedrap, og de første muslimene som hadde flyktet fra Srebrenica ankom de muslimske områdene. Etter forhandlinger mellom FN og de bosniske serberne fikk de nederlandske soldatene omsider forlate Srebrenica og de etterlot seg våpen, mat og medisiner. I løpet av disse få dagene ble over 8000 mennesker drept.

Vi får vite mer

Den Internasjonal Straffedomstolen for det tidligere Jugoslavia (ICTY) har gjennom en rekke dommer konkludert og dømt for folkemord. Det er med andre internasjonalt anerkjent at det som skjedde ikke entydig kan forstås som en massakre, men at det må ses som et systematisk forsøk på å utslette eksistensgrunnlaget til en gruppe.

Historien om Bosnia-krigen og folkemordet er ikke skrevet ferdig. To av hovedarktiketene bak det som skjedde; den serbisk-bosniske politiske lederen Radovan Karadzic og den serbisk-bosniske hærlederen general Radko Mladic sitter på tiltalebenken ved ICTY i Haag og venter på sin dommer. Gjennom deres straffeprosesser avdekkes nye funn. Sammen med alle de som identifiserer sin kjære får vi også vite mer.

Gjennom straffeprosessene mot Radovan

Karadzic og Radko Mladic avdekkes nye funn.

Inger Skjelsbæk, forskningsprofessor, PRIO

Når de internasjonale gjestene kommer til gravlunden i Potocari 11.juli for å minnes de døde, er det ikke bare som observatører, men som medskyldige i tragedien, om enn på ulikt vis. Kan de forhindre at det skjer igjen? Eller har de bidratt til å legge grunnlaget for at en etnisk-nasjonalistisk politikk skal blomstre opp igjen og få så tragiske utfall som det vi minnes i dag?

Inger Skjelsbæk er også førsteamanuensis ved Psykologisk Institutt, Universitetet i Oslo.